Kapittel 2
Jonny Keen var blitt sendt hjem fra de norske FN styrkene etter episoden med selvmordsbomberen. En liten stein hadde boret seg inn i kanten av høyre øye. Legene klarte å redde synet, men senere skyteøvelser avslørte at det var blitt umulig å sikte nøyaktig. Han hadde blitt dimittert, med en rekke æresbevisninger. Tom fantes ikke lenger. De hadde funnet igjen deler, men mannen hadde blitt fullstendig slitt i stykker. Hva hadde gått galt? Måten å uskadeliggjøre vesten på hadde vært Jonnys idé. Hadde knuten løsnet? Uansett var dette umulig å finne ut av, men det gnog i ham som en mare. Han hadde greid å holde tankene noenlunde unna i våken tilstand, men i søvnen kunne det bli ille. Det hendte han våknet med en følelse av å ha blitt kjørt i en tørketrommel. Tørr i munnen, svimmel, og desorientert. Nå bodde han i en 2-roms i Hammerstads gate på Majorstua. Et par korte forhold hadde det vært, men de hadde ikke fungert. Hankatten Pus var nå eneste samboer. Det er mye godt selskap i puser. De sover, spiser, går ut og inn som de vil og holder stort sett kjeft. Likevel kjente han en varm samhørighet med dyret. Pus pleide å gni seg rundt beina hans, mens den malte så det durte. Det var aldri helt lett å vite om den faktisk var kosete, eller bare ute etter noe. Som oftest mat. Jonny hadde for lengst innsett at skillet mellom de to var hårfint, og at matsuget som regel gikk av med seieren. Leiligheten i første etasje, muliggjorde katteluke i verandadøra. Jonny var glad i dyr. Han hadde aldri forstått vitsen med å plage eller drepe dyr unødvendig. Han måtte smile litt for seg selv. For noen underlige skapninger menneskene var. Han følte nesten ingenting ved å skyte en mann gjennom hodet med rifle fra 150 meter, samtidig som han synes det var galt å drepe fluer som hadde forvillet seg på innsiden av stuevinduet. Fluene hadde da ikke gjort noe galt? Med en plastboks fanget han fluene mot vinduet, skjøv et papirark inn som lokk, og bar dem ut i friheten. Det ga ham faktisk en fin følelse.
Treningsstudioet i nærheten var blitt fristedet på kveldene. Der hadde han truffet noen karer som man med godvilje kunne kalle venner. De møttes også av og til på en pub i Majorstuveien. Meningen var alltid «et par øl», men det endte som regel med høye skåler og masse latter. Vissheten om en «tung dagen derpå», og det selvpålagte «i kveld skal jeg ta det helt rolig», forsvant gjerne sammen med den første pilsen. Han satte stor pris på disse kveldene. Sakte men sikkert gled Jonny over i et liv hvor han stadig oftere følte både glede og tilhørighet.
På dagtid jobben han hos sin onkel Fred Keen. Fred drev et digert bilopphuggeri ute på Tveita. Jobben bestod i å demontere bildeler, sjekke, rengjøre, og lagre dem i reoler i lagerbygningen. Så måtte de registreres i datasystemet med biltype, årsmodell og navn på delen. Fred var i likhet med ham selv en diger branne. Litt arrete i ansiktet, svart hår, kort bart og senete seige armer. Alltid en rullings i munnviken. Barten var av den typen som bare går under navnet «konemishandler bart». Tvers over overleppa, og rett ned forbi munnen på hver side. Som en omvendt U. Hvorfor forandrer du ikke på barten hadde Jonny spurt leende. Du ser ut som en jævla hooligan. Fred hadde bare smilt lurt, og sagt at den hadde han alltid hatt. Tar tid å bygge opp et image. Den, og skiltet på utsiden av tomta her er hvem jeg er! Han hadde stålkontroll på butikken, og Jonny hadde mer enn en gang sett hvordan han håndterte både vanskelige kunder og folk som trodde de kunne loppe butikken etter stengetid. Jonny måtte innrømme at onkelen hadde en genial ting gående her. Han kjøpte biler som skulle vrakes, fikk pengene tilbake fra staten, og solgte alle brukbare deler.
Fred hadde en måte å være på som oste av selvtillit og en underlig følelse av at han visste en masse som folk flest ikke hadde peiling på. Labbet alltid rundt i en litt for stor kjeledress med fille i baklomma og skiftenøkkel i lomma på høyre lår. Han tilbragte også en del tid på det romslige kontoret. Det bestod av et lite møtebord, en kontorpult og et lite kjøkken. Et lite vindu på veggen ved siden av kontorpulten, gjorde rommet litt lysere. Han kunne ha lange telefonsamtaler. Jonny hadde hørt at disse foregikk på Engelsk. Blikket han sendte da betydde bare én ting. Kom deg ut, lukk døra og finn en eller annen jævla bil å skru på.
Fred hadde kommet til Norge sammen med sin bror, John Keen for 30 år siden. Jonny hadde spurt hva som var grunnen til at de flyttet til Norge, men hadde bare fått vage svar av typen «vi ville bo i verdens beste land, vet du!». Så hadde han blitt rusket i håret, og fortalt at han ikke trengte å bry det lille hodet sitt med slike ting. Kort etter ankomsten ble hans far John gift med det som ble Jonnys mor, Mari. De var begge døde nå. En tragisk bilulykke på E-18 på vei mot Sørlandet hadde sørget for det. Fred tok seg av gutten, og de to hadde fått et nært forhold, men ulykken hadde likevel vært den direkte årsaken til at Jonny vervet seg. Å gjøre noe ekstremt kan være god terapi, hadde onkelen sagt da han foreslo det.
Det kunne bli lange dager på huggeriet. Det er nemlig ikke slik at bilene kommer inn med faste intervaller. De kommer i bølger. Noen ganger opptil 30 biler på én dag. Da er det bare å trå til. Ingen latsabber har fått noe statue reist etter seg ennå, pleide onkelen å si.
Jonny hadde vært ekstra trett på vei til jobb denne morgenen. Lang dag på jobben i går, med påfølgende trening om kvelden. Konduktøren hadde kommet et godt stykke videre i vogna, da Jonny la merke til at han diskuterte høylytt med 3-4 gutter helt nede i enden. Armer ut til sidene, høye skuldre, og uskyldige uttrykk i ansiktene. Rett overfor ham satt en pen ung jente i tjue-årene, med ei lita jente ved siden av seg. Mor og datter fastslo han. Moren var helt oppslukt av mobilen. Vår tids nye sykdom tenkte han og så seg rundt. Vogna var på det nærmeste full, og så godt som alle så ut som om de var hypnotiserte av den lille dingsen laget av stort sett plastikk. Han hadde selvsagt en selv, men brukte den mest til å ringe med. Den lille jenta så på Jonny og smilte. Han smilte tilbake. Hun var søt der hun satt, med små hunder sydd fast på jakka, og joggesko som lyste opp i forskjellige farger hver gang hun berørte gulvet. Moren tittet opp fra mobilen, og Jonny flyttet blikket bort.
Fra bakre del av vogna kunne Jonny se at guttene konduktøren hadde bråket med kom slentrende fremover. De stoppet ved en litt sliten utseende fyr. En av guttene satte seg ved siden av ham, og Jonny kunne sa at ting ble utvekslet mellom dem. Dette var ikke hans sak. Han hadde sett det før og var ikke overrasket. De beveget seg videre, og Jonny la merke til at disse typene var mer bøllete enn vanlig. Han som tydeligvis var lederen, kledd i slitt olabukse og hettegenser, med hetta over hodet, sparket til beina på en eldre mann, samtidig som han ga ham en dytt i skuldra. Tror du at du eier hele T-banen eller? Dra til deg labbene din jævla tulling! Ingen sa noe. Mannen trakk til seg beina og håpet gjengen skulle gå videre. De stoppet foran Jonny, og Hetta så hånlig på ham med et lite skjevt grin av et smil, før han snudde seg mot moren med den lille jenta. De andre tre guttene fulgte Hettas føring, og kopierte hans oppførsel så godt de kunne. Nei men hva har vi her da? Regner ikke med at du vil kjøpe noe av det vi selger, men jeg har noe annet du sikkert har lyst på! Hva tror dere gutter? Ser det ikke ut til at dama har lyst på litt skikkelig mann? Den lille jenta krøp inntil moren, og så skrekkslagen ut. Moren ble rød i ansiktet. Tydelig sint var hun på vei til å reise seg, men ble brutalt dyttet ned i setet igjen. Her er det meg som bestemmer din lille tøyte, freste Hetta og begynte provoserende å dra ned buksesmekken mens han lo rått og så på kameratene for å få støtte. Den store hånden som plutselig tok et godt tak i skrittet hans kom nok litt brått på. Smertene jog gjennom mellomgulvet, og han registrerte en arm som låste ham fast rundt overkroppen og et skjeggete ansikt inntil øret. Skjegget var bare et par dager langt, og det skrapte som en stiv børste. Jeg tenker det er her dere skal av! Stemmen ved øret var dyp og rolig. Banen var akkurat på vei inn på Stortinget stasjon. Hetta kom seg over det første sjokket, og vred seg for å komme løs. Taket rundt familiejuvelene strammet seg ytterligere. Hva faen er det du driver med, skrek han. Slipp meg! Men han stod som i en skruestikke.
Jeg har sittet her og sett på hvordan dere herjer med folk, sa Jonny rolig. Nå er dere ferdige for i dag, og det er som sagt her dere skal av. Banen stanset, og dørene åpnet seg. Jonny løftet Hetta litt klar av bakken, og begynte å bevege seg mot utgangen. De tre andre guttene stod i veien, og så ikke ut til å vill gå noe sted. Hva tror du, freste Jonny til Hetta, så høyt at de andre kunne høre det. Han strammet grepet ytterligere. Et hest skrik og et kast med hodet fra Hetta var nok. Motvillig rygget guttene ut på perrongen. Jonny satte fra seg Hetta utenfor, og ønsket dem en god dag videre da dørene lukket seg og toget satte seg i bevegelse.
Ingen i vogna sa noe, men blikkene og de nesten umerkelige nikkene fortalte det meste. Den unge moren satt en stund og så på ham uten å si noe. De nærmet seg neste stasjon, og de to reiste seg for å gå av. Takk, sa hun lavt. Bare hyggelig. Tåler bare ikke sånn oppførsel.
Da de igjen beveget seg, la Jonny merke til en kar litt skrått overfor ham selv. Mannen hadde sittet der hele tiden siden han selv kom på visste han. Han så ut til å være rundt 30, velstelt, pent kledd i sorte olabukser, mørk høyhalset mørk genser og dressjakke. Klare blå øyne under en lys lugg. Han hadde et uttrykk i ansiktet Jonny ikke helt fikk tak i. Det var ikke tilfredshet med det som hadde skjedd, ei heller det motsatte. Mer granskende. Han bestemte seg for å overse det. På tide å gå av. Jobben ventet.
Kapittel 1 – Hyggelig å se deg
Legg igjen en kommentar