Jonny stirret på mannen, eller mer gutten, som stod rett foran ham. Guttens blikk var svart, totalt uten liv. Det slo ham at han måtte være ruset på noe. Men selvsagt, situasjonen de befant seg i var kritisk. Dette gjaldt dem begge.
Jonny var en stor mann. Blant de andre i troppen gikk han bare under kallenavnet Hulken. Fra naturens side var han kraftig bygget, og med den mengden styrketrening han la ned hver dag fremstod han som voldsom. De store nevene var fryktet av alle, og han hadde ikke brutt håndbak på flere måneder. Ikke fordi han ikke likte å bryte håndbak. Han elsket det. Men de andre så ikke helt vitsen. Akkurat nå lukket hans venstre neven seg rundt guttens høyre hånd i et fast grep. Han synes han hørte knekkelyder, og lettet ørlite på grepet uten på noen måte å gi inntrykk av at han ville slippe. Stille stod de der og stirret på hverandre. Det støvete livlige torvet var på sekunder blitt tømt for folk. Det eneste som hørtes var et lett vinddrag som fikk de provisoriske takene over salgsbodene til å blafre lett. Det var kvelende varmt, og Jonny kunne svakt lukte krydderier og eseldritt under den sterke lukten av skrekk som kom fra den unge gutten.
Hva heter du, spurte Jonny. Han visste at de fleste i Afghanistan kunne noe engelsk, spesielt de unge. De var ikke så forskjellige fra ungdom i resten av verden. Internett, med sine spill og filmer påvirket. Selv om de vanligvis latet som de ikke forstod, virket det alltid som om kunnskapene kom frem når det var nødvendig. Gutten rørte seg ikke, og Jonny lurte et øyeblikk på om han var i ferd med å besvime. Han rykket hånden, og dermed gutten til seg. Med høyre hånd tok han et godt tak rundt halsen og løftet ham nesten klar av bakken. Jeg spurte hva du heter, freste han inn i det tomme ansiktet. Noe så ut til å våkne til liv der inne, og Jonny kunne se at blikket forandret seg til rent hat og trass. Hese pipelyder. Jonny løsnet grepet så gutten fikk luft. Blikket fokuserte på Jonny nå. Farid pep han. Jeg heter Farid. Og jeg heter Jonny. Nå skal du og jeg løse dette lille dilemmaet vi har havnet i. Han snakket rolig, helt inntil guttens høyre øre.
Jeg vet du har en utløser inne i hånden, og jeg vet også at så lenge vi begge holder godt fast, vil den ikke utløse noe som helst. Jonny slapp guttens hals og åpnet forsiktig den mørkeblå boblejakka han hadde på seg. Innenfor kunne han bare konstatere det han allerede visste. Selvmordsvesten var av en type han ikke hadde sett før. Den så mye kraftigere ut enn de vestene de trente på å uskadeliggjøre i leieren. Han visste at de kyniske og usynlige bakmennene som hjernevasket disse unge menneskene til å sprenge seg i Allah’s navn, ofte installerte en utløser nummer to, aktiverbar med mobiltelefon. Det var for sent å gjøre noe med det nå. Nå stod han her. Det eneste Jonny kunne gjøre noe med. som hindret helvete i å bryte løs, var grepet rundt guttens hånd. Utløseren, som var blitt mer og mer vanlig i Midtøsten den siste tiden, var laget slik at personen som bar vesten måtte klemme sammen det fjær-belastede håndtaket før vesten ble armert. Derfra var det ingen vei tilbake. Litt for mange unge mennesker hadde angret seg i siste liten. Den nye typen utløser hadde løst det problemet.
Jonny kjente en underlig ro bre seg i hele kroppen. Folk reagerer forskjellig på ekstreme situasjoner visste han. Du kan være så tøff i trynet du bare vil, men det er først når livet står på spill du får svaret. Sersjant Tom Andresen, som hadde snakket om dette til stadighet, lå mest sannsynlig i skjul bak en bil eller en kjerre. Dette var prosedyren i slike situasjoner. De hadde trent på dette utallige ganger. Vel, akkurat denne situasjonen hadde de ikke trent på. Men nå visste han det altså. Han ble rolig. Vil denne roen fortsette i etterkant, eller vil det komme en sterk kontra-reaksjon? Det skulle bli interessant å finne ut. Dersom han feilet nå, eller vesten ble fjern-utløst, ville han aldri få greie på det. Like greit å kutte den tankerekken.
Jonny og Tom hadde tjenestegjort sammen i flere år nå. Tom var av den kameratslige typen, men når situasjonen krevde det var det ingen tvil om hvem som hadde kommandoen. Han var en pen mann. Med mørkt kortklippet hår, to dagers svarte skjeggstubber og tettsittende solbriller, var han litt av et skue. Gudene skal vite at de to hadde vært igjennom en god del kritiske situasjoner, og Tom var gjerne den som gikk foran. Han nøt høy respekt blant karene.
Jonny! Jonny! Ropene til Tom seg sakte inn i bevisstheten. Det hadde vært som om de befant seg i en egen liten verden, han og den unge mannen, som han nå visste het Farid. Sakte begynte den lynskarpe hjernen å ta inn andre signaler enn den akutte trusselen, og med adrenalin brusende i årene tok han et overblikk over situasjonen. De eneste folkene han kunne se var 2-3 av hans egne menn i dekning. Tom var nærmest. Som forventet. Han satt på huk, delvis skjult av et veltet utsalgsbord. Hei, Tom! Hva skal vi gjøre med denne lille jyplingen her? Tror ikke det er noen god idé å slippe ham. Jonny registrerte at Farid var i gang med å si noe, men det var ikke mange arabiske glosene som slapp ut, før hånden til Jonny lukket seg over munnen hans. Den så grotesk stor ut i forhold til det lille ansiktet. Hør på meg nå, sa Jonny kaldt. Du skulle sikkert til å fortelle meg hvorfor vi alle fortjener å dø. Men for å være ærlig så er det noe jeg driter fullt og helt i. Du hadde sikkert til hensikt å sprenge deg selv midt inne i vår tropp, og hvor mange av dine egne sivile landsmenn du tok med deg, brød du deg sannsynligvis ikke om. Men nå er vi i en helt annen situasjon, så jeg foreslår at du bare holder kjeft. Er det greit? Farid pustet og peste, vill i blikket, og Jonny strammet grepet. Hardt. Si fra når du er enig sa han rolig med et lite skjevt smil i munnviken. Han kunne se at det foregikk en kamp der inne i det unge hodet, men så slappet kroppen av og gutten nikket svakt.
Tom og de andre i troppen hadde nærmet seg forsiktig da de forstod at Jonny hadde situasjonen under en slags kontroll, men de holdt fremdeles god avstand. Hva i helvete skal vi gjøre med ham, spurte Tom. Jonny tenkte seg om en noen sekunder. Gjør klar jeepen. Vi må uansett få han bort herfra. Tanken på en mobil utløser hadde meldt seg igjen. Han visste at det ikke hadde noe å si, for telenettet dekket bortimot hele landet. Men det var likevel bedre å komme seg bort fra all bebyggelse. Hva mener du? Tom rynket pannen og så litt tvilsom ut. Bare hent jeepen sa Jonny. Du og jeg. De andre får følge etter på god avstand. Tom blunket et par ganger, og begynte på en setning om at det faktisk var han som var befal i denne troppen da Jonny avbrøt ham. Greit, greit. Da kan du komme hit å overta. Så kan jeg kjøre bilen. Det kommer ikke til å skje mumlet Tom på vei bort til bilen. Jonny beholdt det faste grepet rundt Farids hånd. Med høyre hånd grep han tak i skrittet på gutten og ganske enkelt løftet han en meter opp fra bakken og bar ham bort til den ventende jeepen. De satte seg i baksetet, og Tom ga gass utover i den tomme ørkenen.
Dette er langt nok sa Jonny etter 2-3 kilometer. De stanset, og Jonny dro den ungen mannen ut av bilen. Har vi med strips? Vi kan forsøke å få stripset utløseren uten å slippe taket. Sorry, Jonny. Ingen strips. Jonny kommanderte Tom ut til sikker avstand. Sakte og svært forsiktig lot han den høyre hånden gli nedover utløseren fra toppen, samtidig som den venstre og Farids hånd gled nedover på undersiden. Jonny kjente at han svettet. Han hadde vært i farlige situasjoner mange ganger, men aldri hadde han stått så tett innpå døden. Mentalt måtte alle soldater forberede seg på at den kunne strekke sin knoklete hånd opp, og snappe dem til seg uten forvarsel, men stressnivået kjentes som en fysisk tilstedeværelse når man var så nær. Farid så ikke bekymret ut lenger, og øynene var ikke lenger tomme og livløse. Kanskje han ser at dette kommer til å ordne seg uten at han trenger å dø, tenkte Jonny. Og i tilfelle vesten går av får han i alle fall med seg en utenlandsk vantro soldat. Etter et halvt minutt stod Jonny med utløseren i sin egen høyre hånd, og Farid var fri. Eller fri er vel å ta i. Jonny holdt ham fremdeles i et jerngrep.  Kom og hent krapylet Tom.
Hva nå, spurte Tom da Farid var vel bastet og bundet bak i jeepen. Vi har vel fremdeles et problem? Riv en strimmel av våpenfillene som ligger baki, sa Jonny. Vi binder, dynker filla med bensin, tenner på, og kjører som bare faen. Det bør ikke ta lang tid før filla brenner opp, og boom.  De ble enige om at dette ville fungere. Utløseren ble bundet, og dynket med bensin fra en reservekanne. Du setter deg i bilen og gjør klart til å kjøre kommanderte Tom. Jonny begynte på en protest, men ble bestemt avfeid. Greit nok at du hadde taket på meg der borte i landsbyen, men det har du ikke lenger. Sett deg i bilen. Jeg går rett på andre siden av den lille haugen der. Vær klar når jeg kommer løpende.
Jonny satte seg i bilen og så Tom klatre over en liten grushaug som ikke var mer enn et par meter høy. Rett etterpå så han svart røyk stige til værs. Han satte bilen i gir, klar til å kjøre så snart Tom kom løpende. Et overdøvende drønn blåste nesten Jeepen over ende, og det regnet glass og grus over alt. En isende smerte i høyre øye og en skarp gjennomtrengende pipelyd var det eneste Jonny registrerte.
Det rykket i kroppen som om bilen var i bevegelse, og pipingen ville ikke gi seg. Langt borte fra hørte han en stemme som sa noe. Var det Tom? Hadde han på en eller annen måte overlevd? Billetten, kunne han høre. Hva sier du, mumlet han samtidig som øynene gled sakte opp. Billetten takk. Dette er en tilfeldig kontroll vi kjører på alle T-bane linjene med jevne mellomrom. Kroppen rykket til igjen da vogna hev på seg i nok en sving. Samtidig som en skjærende pipelyd høres fra hjulene.
T-banen fra Majorstua smeltet sammen med mørket inn i den underjordiske delen av nettet. Jonny fomlet frem telefonen og viste frem årsabonnementet til konduktøren som smilte overbærende. Du er ikke den første jeg har vekket, sa han slepent før han fortsatte videre mellom seteradene.