Kapittel 8
De første dagene hadde det ikke vært så mye aktivitet i lageret. Noen folk kom og gikk, biler kjørte til og fra, og en og annen trailer dukket opp. Det ble raskt bekreftet at trailerne ble lastet med biler som var skiltet om. Lyslugg overnattet til stadighet. Samtaler på telefonen avslørte at han het Fredrik. Den fjerde dagen Jonny scannet gjennom opptakene, hadde det skjedd noe. Men i svarte helvete, utbrøt han for seg selv. En rask telefonrunde førte til enighet om å møtes samme kveld. Klokken 19 var alle på plass i Jonnys leilighet. Pus, som hadde ligget i sofaen og ant fred og ingen fare, ble bryskt skubbet ned av Sam for å få plass. Du tar sjanser Sam, sa Jonny. Dyret har satt kloa i folk for mindre enn det der. Det går på ren respekt svarte Sam. Katter har sanser vi mennesker bare kan drømme om, og kjenner på seg når de møter sin overmann. De gliste, og konsentrerte seg om laptopen på bordet. Pus hadde diltet bort til sin vanlige plass under varmepumpa, men så skulende på Sam. Gadd vite hva som foregikk inne i det lille hodet.
Jonny spilte først av alle filmsnuttene han hadde samlet der det var noe aktivitet, men som hadde liten interesse. De tre kameraene vistes i hvert sitt utsnitt av skjermen. Så hentet han frem det siste klippet. Her skal dere se noe interessant sa han ivrig. De andre bøyde seg litt lenger frem. Lyslugg, eller Fredrik, befant seg inne på kontoret, der han satt i en lenestol og så på tv. Et av kameraene i hallen viste den lille døra gå opp, og fire menn komme inn. De gikk videre inn på kontoret, og de kunne se Fredrik sprette opp av stolen. Hei Alex! Jeg visste ikke at dere skulle komme, hørte de han si tydelig engstelig. Han som tydeligvis het Alex, gikk bort og la armen rundt skuldrene på Fredrik. Det var bra, sa han. Det var det nemlig ikke meningen at du skulle vite heller. Nå skal du ta deg en tur ut i hallen, mens vi har et møte her. Du skal ikke komme inn før vi er ferdige. Han ledet Fredrik mot døren, stadig med armen rundt skuldrene. De kunne se Fredrik komme ut. Han gikk bort og satte seg i forsetet på en stor Mercedes. Han mumlet ett eller annet, men for lavt til å kunne oppfatte. Han så ikke spesielt glad ut.
Alex og de andre mennene satte seg, men noe særlig til møtevirksomhet så ikke ut til å foregå. De venter på noen, foreslo Sam. De andre var enige. Det kan se slik ut. En av mennene, en høy kraftig kar så urolig ut, og begynte å spaserte frem og tilbake på gulvet. Så stanset han og så opp mot taket. De holdt pusten. Hadde han oppdaget kameraet? Fy faen, sa han. Nå er det flere uker siden jeg var her sist, og ennå står det helvetes lysrøret og blinker. Hva så, sa Alex. Ro deg ned. Det er bare så jævlig irriterende svarte mannen før han senket blikket, spaserte et par runder til, før han til slutt satte seg. Arve hadde blitt helt iskald. Mannen hadde kommet tydelig frem i bildet da han så opp mot taket, og det var enkelt å se de fire små dråpene han hadde tatovert nedover kinnet fra det venstre øyet. Han tenkte på den siste telefonen fra broren, hvor han desperat hadde forsøkt å fortelle noe. Var dette mannen som hadde drept ham? Arve hadde store problemer med å kontrollere følelsene. Han kjente han skalv i hele kroppen. Burde han fortelle de andre? Ville det forstyrre hans egen agenda? Han bestemte seg raskt for å vente. Hvordan ville de reagere når det gikk opp for dem hvor farlig dette egentlig var? Ville de avbryte? Broren skulle hevnes. Det var det eneste han visste helt sikkert. Her hadde det endelig dukket opp et håndfast spor. Så dere tatoveringen, spurte han så naturlig han klarte. Ja visst, svarte Jonny. Den er vanlig blant folk som har lange fengselsstraffer bak seg. En dråpe for hvert år inne. Jeg la også merke til en annen ting, utbrøt Jonny. Utysket hadde et tydelig kutt i venstre tinning. Det så ferskt ut. Kanskje det var han som besøkte Onkel? Han fortalte de andre om slaget onkelen hadde rukket å slenge i vei før han besvimte.
Det gikk ytterligere noen minutter, så gikk ytterdøra opp igjen. En ganske liten, litt eldre kar kom inn, sammen med to tøffe utseende fyrer. Jonny gjettet på at han var i begynnelsen av 70-årene. De to tøffingene ble stående ved utgangsdøra, mens den lille fyren forsvant inn på kontoret. Livvakter, mente Sam. Inne på kontoret spratt alle opp da den lille mannen kom inn. Julik, sa Alex. Han gikk bort og håndhilste på den lille mannen. Alex, svarte den lille mannen. La oss sette oss. Arve trakk pusten raskt. Dersom dette er den Julik jeg tror det er så er dette stort, sa han. Det finnes knapt noen bilder av denne mannen. I hvert fall ikke i det offentlige. Jeg har forsøkt. De andre stirret på Arve. Hva mener du, spurte Jonny. Han hadde trykket på pauseknappen. I forbindelse med noe jeg var borti for noen år siden dukket navnet Julik Ivanovic opp. Han er russer, og ryktene sier at denne mannen kontrollerer så godt som all kriminell virksomhet i Norge. Ikke bare det russerne driver med. Ingenting skjer uten at Julik vet om det. Dersom dette er samme kar må vi være ekstremt forsiktige, fortsatte han. Disse typene er nådeløse. De andre så forskrekket på hverandre. Jonny brøt tausheten. Ok. Men hittil har vi ikke foretatt oss noe som kan lede dem til oss, enig? Det ble nikket rundt bordet, men det var tydelig å se at dette hadde tatt en vending de ikke hadde vært forberedt på. Julik betyr Snill Tyv, fortsatte Arve. Men jeg kan love dere at det ikke er mye snillhet i denne mannen. Han er nok liten å se på, men ikke la dere lure. Ingen sa noe på en liten stund. La oss se resten av opptaket. Jonny trykket på play, og skjermen ble igjen levende.
Det var tydelig å se at alle i rommet hadde stor respekt for den lille mannen. Den eneste av dem som snakket var Alex. Godt å se deg sa han da de hadde satt seg. Han knipset med fingrene, og en av de andre karene satte en flaske vodka og to glass på bordet. Bare det beste for min venn, sa han og skjenket i. Ura! De skålte og tømte glassene i én slurk. Julik ventet litt før han sa noe. Jeg hørte om bråket på T-banen. Regner med dette er håndtert? Det er det, svarte Alex. Vi vil ikke ha noe mer trøbbel der. Bra, sa Julik. Liten sak, men viktig. Vi vil ikke ha for mye støy rund denne delen av forretningene. Sørg for å bruke stabile folk. Glassene ble igjen fylt opp, og ny skål fulgte. Jeg vil at dere øker antall biler. Markedet er umettelig, og prisene er gode. Det blir ikke så lett, svarte Alex. Det finnes bra med biler, men det er vanskelig å finne dyktige folk som er til å stole på. Julik la begge armene på bordet og bøyde seg frem. Stirrende på Alex snakket han sakte og lavmælt; Hvilken del av setningen «skaff flere biler» var det du ikke forstod? Alex så ut som en skolegutt der han satt. Selvfølgelig Julik. Selvfølgelig. Flere biler skal bli.
Julik rettet seg opp igjen. Vel, min venn. Jeg hører de andre delene av virksomheten er under kontroll. Disse småtingene kunne vi tatt via mellommennene. Men jeg trengte å møte deg ansikt til ansikt. Dere skal utfører et oppdrag for meg som er noe utenfor den vanlige virksomheten. Jeg må forsikre meg om at du er rette mannen. Denne jobben er av høyeste viktighet, og du skal ikke feile. Alex rettet seg opp i stolen, og så konsentrert ut. Selvfølgelig Julik. Du kan stole på meg. Julik fortsatte. En av de nærmeste dagene skal dere ta imot en frakt her på huset. Det vil være åtte større kasser. Disse skal stå her, frem til ny beskjed blir gitt. Da skal dere frakte disse til en kai i Drammen. Hvilken kai, får dere beskjed om samme dag. Kassene skal ikke under noen omstendigheter åpnes. Frakten skal foregå på en sikker måte, noe som betyr å ikke bryte en eneste trafikkregel. Forstår du? Får jeg vite at farten har vært 2 km/t over fartsgrensa, så dør sjåføren, uansett om oppdraget lykkes eller ikke. En detalj til. Dersom oppdraget mislykkes, og varene på en eller annen måte kommer på avveie, dør alle som nå befinner seg i dette rommet. Han satte seg tilbake i stolen og smilte svakt. Unntatt meg selvsagt.
Alex hadde mistet noe av fargen i ansiktet, men så fremdeles rolig ut. Som jeg sa, du kan stole på meg. Det var ikke noe alternativ å ikke ta på seg oppdraget. Det visste han. Fint, sa Julik. Da er vi enige. Dere vil selvsagt motta en fin liten bonus etterpå. Hils din fortryllende kone, sa han i en kameratslig tone. Og ta med denne lille gaven til din datter. Han la fra seg en liten eske på bordet, reiste seg og gikk uten å si noe mer. Det var stille i rommet i flere lange sekunder. Vel, sa Alex til slutt. Dere hørte hva han sa! Jeg vil ha de beste folka på dette. Og jeg vil ha vakter her, så lenge forsendelsen befinner seg i huset. Så reiste han seg og gikk. De andre fulgte etter. Ute i hallen ropte han på Fredrik. Da er vi ferdige her. Og en ting til. Blir det noe mer bråk i togene er du ferdig. De forlot stedet, og Fredrik ble stående litt og se på den lukkede døra. Så gikk han inn på kontoret, satte på tv og hev seg ned i stolen igjen.
Jonny stoppet videoen. Herfra skjer det ingenting. Sakte seg han tilbake i sofaen. Han kikket rundt på de andre, som hver og en bearbeidet det de nettopp hadde sett. Arve snakket først. Som jeg sa, dette er ikke folk å spøke med. Truslene om å ta livet av folk er ikke tomme. Stol på det, sa han med et fjernt uttrykk i øynene. Jonny satte seg opp og så granskende på Arve. Ja, dette er en munnfull for oss alle sammen, og vi trenger seriøst å vurdere hva vi skal gjøre fremover. Men jeg tror kanskje du trenger å forklare deg litt mer inngående! Du sa i stad at du hadde snublet over navnet på denne fyren i forbindelse med «noe» du hadde vært borti? Hva er dette «noe»? Arve svarte ikke. Han ble bare sittende og stirre i bordplata, mens han sakte gned hendene mot hverandre. Kom igjen, sa Jonny. Litt høyere denne gangen. Dersom du har informasjon vi andre kan ha nytte av, er tiden inne til å spytte ut. Du kan ikke forvente at vi skal sette oss i potensiell livsfare uten å fortelle alt du vet! Enig, sa Sam. Her trenger vi å holde sammen, eller så bare avslutter vi. Ole nikket samtykkende.
Arve satt stille litt til, før han sakte løftet blikket og så på dem. Dere har rett. Dere fortjener å vite. Jeg har min egen helt spesielle grunn til å være med på dette, og jeg har min egen helt spesielle idé om hvordan det skal ende. Så fortalte han hele historien om sitt tidligere liv, og om broren Aslak, og hva som hendte med ham. Da jeg så mannen med de tatoverte dråpene på filmen, ble jeg sikker på at dette måtte være en av min brors mordere. Sjokkerte så de tre andre på hverandre, men det var ingen ting å si. Så dere forstår sikkert at jeg helst vil at vi fortsetter å følge med på disse typene, fortsatte Arve. Men jeg forstår det godt hvis dere vil trekke dere. De var tydeligvis villige til å drepe min bror for penger han skyldte dem. Sannsynligvis for å statuere et eksempel for andre. Det er sikkert ikke første gangen, og sikkert ikke siste. Jeg forteller dette mest for at dere ikke skal tvile på at det er en dårlig idé å bli oppdaget. Hva om de allerede vet om oss, utbrøt Sam. Hva hvis de har et eget kamerasystem montert som vi ikke oppdaget? Det var tydelig at han ikke likte situasjonen. Tror ikke du trenger å være redd for det, sa Arve. For det første ville de ikke tatt sjansen på et personlig møte med Julik i det bygget. Han er ettersøkt i flere land, sannsynligvis også av Interpol. Dessuten, han holdt inne litt. Dessuten ville vi allerede vært døde.
Kommentaren hang i lufta som en svart sky. Jeg trenger å roe nervene litt, sa Sam. De andre var enige. Jeg kan jo ta kontakt med politivennen min, foreslo Sam. Behøver ikke fortelle noe om dette, men høre om han kan sitte på noe generell info vi kan ha nytte av? De diskuterte dette litt frem og tilbake, og ble enige om at det var verdt forsøket. Til slutt ble de enige om å møtes samme sted dagen etter. Forsøke å sove litt, og få ting litt på avstand. En kjølig hjerne arbeider bedre enn en varm en, uttalte Sam i en høytidelig tone. Var det et gammelt Kinesisk ordtak, spurte Jonny. Nix, svarte Sam. Det er et brannmannsordtak. Da Jonny var alene igjen i leiligheten ropte han på Pus. Nå er det plass i sofaen igjen, lokket han. Pus så bare på ham med en overlegen mine, og ble liggende der han lå.
Ingenting nytt av interesse hadde utspilt seg i lagerbygningen det siste døgnet da de igjen møttes i Jonnys leilighet. Kaffe var på bordet, Pus var igjen jagd bort, med enda mer intens skuling. Hele denne greia begynte jo fordi du følte deg truet Jonny, sa Ole. Og med all mulig grunn, siden de gikk til det skrittet å skade din onkel. Vi er med deg 100% i dette, men vi trenger å bli enige om hva vi skal gjøre. Er vi ute etter mer info, eller er vi ute etter å stikke kjepper i hjul? For hvis det er det siste, noe jeg personlig synes de fortjener, kan vi jo spane på dem til denne viktige lasten kommer. Når den er på vei til Drammen, varsler vi politiet anonymt. Det vil nok sette en grei støkk i hele organisasjonen tenker jeg. Det ble nikket tankefullt. Vi må bare være klar over hva som mest sannsynlig kommer til å skje da, sa Jonny. Han hadde sittet med albuene på knærne og strøket begge hendene gjennom håret. Nå rettet han seg opp. Sjefene vil komme til å skjønne, eller tro, at de har en tyster blant seg. Dette vil nok sette i gang en prosess for å få røyket ut hvem det er. Det vil gå hardt for seg. Så har vi hva Julik kommer til å gjøre med folkene på møtet i går. Hvis han ikke bløffet, kan det bli ganske blodig. Er vi klare for dette? Helvete heller, utbrøt Arve. Han snakket høyt. Dette er hardbarka kriminelle. Ikke vårt problem hvis de utrydder hverandre. Husk hva jeg fortalte om min bror. Hvor mange liv tror dere disse folka har på samvittigheten? Vi gjør menneskeheten en stor tjeneste! Ny nikking rundt bordet. Bare vi er klar over hva vi setter i gang her, sa Jonny. Vi må kunne se oss selv i speilet etterpå. Selv hadde han erfaring med falne fiender fra tjenesten, men det var ikke tilfelle med de andre. Belastningen med å være direkte ansvarlig for andre menneskers død skal man ikke ta lett på, sa han høyt. Jeg foreslår vi avventer, og ser hva som skjer der oppe. Når den tid kommer, tar vi en avgjørelse. Hver og en av dere får tenke gjennom konsekvensene, og forberede dere mentalt.
Legg igjen en kommentar