Kapittel 7
Det hadde endt i total katastrofe. Som den ene av to brødre, født inn i en velstående familie bosatt på beste vestkant, hadde han hatt alle muligheter. Men rikdom kommer ikke så ofte av seg selv, så begge foreldrene jobbet. Mye. De to brødrene hadde vært mye alene, og det var ikke mye varme i heimen når foreldrene var hjemme heller. De to hadde etter hvert glidd fra hverandre. Selv hadde han mer eller mindre tilfeldig dumpet borti det som foreldrene ville kalt uheldige bekjentskaper. Det hadde begynt med mye festing og alkohol. Senere gikk det mer over til hasjrøyking. Greia var at han følte et sterkt fellesskap med disse folkene. Dårlige mennesker sett utenfra, fantastiske kamerater sett innenfra. Kanskje var det den felles vissheten om at det som foregikk var rett på andre siden av det lovlige som bandt dem sammen? Dette var lenge siden nå. Han hadde mer eller mindre kuttet kontakten med foreldrene. Det han fikk derfra var stort sett bare kjeft likevel. Han hadde greid å skaffe seg tilfeldige jobber opp igjennom, men situasjonen de siste 3-4 årene hadde ikke vært god. Via en bekjent som bare gikk under kallenavnet Stasi, hadde han begynt å ta på seg oppdrag for en organisasjon som, for å si det mildt, arbeidet under radaren. Han hadde møtt Stasi på en fest for flere år siden. En løs og ledig fyr med god humor han raskt hadde funnet tonen med. Stasi, det var jo et spesielt navn hadde han spurt. Stasi hadde ledd og sagt at det var et navn han hadde fått for en del år siden. Ikke spør hvorfor. Det er ikke sikkert du vil like svaret. Han hadde ikke spurt igjen. Av en eller annen grunn hadde Stasi sent på kvelden nevnt at dersom han var interessert i å tjene litt ekstra på si var det bare å ta kontakt.
Det hadde mest gått på innkreving av gjeld. Merkelig hvor villige folk var til å sette seg i gjeld til rene mafia-organisasjoner. Men, desperate folk gjorde desperate ting. Sånn var det bare. Det var uansett ikke hans jobb å bekymre seg over dette. Pengene skulle tilbake, ferdig med det. Han hadde aldri møtt oppdragsgiveren. Stasi tok personlig kontakt, og oppdragene ble tildelt muntlig. Ingen elektroniske spor. Han hadde erfart at dersom hans metoder ikke fungerte, ble saken «løftet opp ett hakk». Han hadde gitt klar beskjed til Stasi at han ikke var villig til å utøve vold, utover vanlig filleristing. Greit, hadde han svart. Da rapporterer du til meg, så tar vi det derfra. Hva «opp ett hakk» betydde for den stakkars låntakeren visste han ikke, men det var nok ikke spesielt trivelig.
En god del oppdrag hadde det blitt, og de fleste hadde løst seg. Det oppdraget han nå mottok fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, og han hadde problemer med å holde maska. Navnet han hadde fått oppgitt var hans egen bror Aslak. Han visste at Aslak hadde vært litt ute å kjøre med en bowlinghall han hadde etablert for noen år siden, men at han skulle være dum nok til å låne penger på det svarte markedet hadde han ikke regnet med. Ok. Jeg skal se på det, sa han med en stemme som skalv litt. Det var bedre at han tok dette selv, i stedet for å risikere en mer dramatisk oppfølging av en eller annen bøllete tulling.
Bowlinghallen var ikke godt besøkt. Det kunne han se. Av 15 baner var bare 3 opptatt. Han fant Aslak inne på det lille kontoret innerst i hjørnet. De hilste, og han satte seg i en lenestol. Det var en stund siden, sa Aslak. Han hadde et litt bekymret drag over ansiktet. Det var ikke vanlig at broren besøkte ham her på jobb. Broren satt litt og tenkte, før han satte seg opp i stolen og så alvorlig ut. Du er i skikkelig trøbbel Aslak. Du har tydeligvis hatt større problemer enn du har villet innrømme, og så har du gått hen og lånt penger av feil folk. Tiden har kommet for å gjøre opp for seg. Hva kan vi gjøre for å fikse dette? Aslak satte opp et overrasket uttrykk og ble stum lenge. Det var lett å se at han strevde med å stokke tankene. La oss for moro skyld si at du har rett, sa han til slutt. Hvordan i helvete vet du noe om dette? Så kunne han se at Aslak la sammen regnestykket. De har sendt deg for å innkassere! Fy faen. Det er det sleipeste jeg har vært borti! Man trekker bare ikke inn familie i slike saker som dette! Aslaks ansikt hadde begynt å innta en rødlig farge. Broren så rolig på Aslak. Ta det piano. De vet ikke at vi er i familie. Du kan si det slik at du ikke er den første jeg har vært hos. Aslak rykket til. Så du jobber for dem? Som torpedo? Ansiktet var blitt enda en tone rødere. Hvordan i all verden kunne du finne på å ta dette oppdraget når du visste det var meg? Etter noen sekunder kom det. Jeg forstår. Du ville prøve å beskytte meg. Men saken er den, kjære bror. Jeg har ingen mulighet til å betale tilbake akkurat nå. Du ser selv der ute. Nesten ingen kunder. Da pizzarestauranten ved siden av ble lagt ned, falt besøket drastisk. Det er store vedlikeholdsutgifter på maskineriet, og leia er ganske høy. Jeg har til og med forsøkt å selge stedet, men de få som var interessert ville betale så lite at jeg ikke ville hatt til gjelda en gang. Så fikk han et bestemt drag i ansiktet. Jeg skal snakke med dem, sa han. Regner med de synes det er bedre å få igjen noen av pengene i stedet for ingenting. Vær ikke så sikker på det svarte broren. Dette er folk du ikke spøker med. Dersom jeg melder tilbake at du ikke kunne hoste opp, er jeg redd for hva som vil skje. Aslak lot seg ikke rikke. Meld tilbake hva du vil, men jeg kommer til å ta direkte kontakt. Dette kommer til å ordne seg. Etter flere iherdige forsøk og delvis trusler måtte broren bare gi seg. Aslak var fast bestemt på å håndtere dette selv. Vel, jeg går nå. Pass på deg selv. Han forlot lokalet uten å se seg tilbake.
Sent på kvelden, fire dager etter besøket i bowlinghallen, ringte mobilen. Displayet viste Aslak. Hei Aslak. Hvordan går det? Fikk du orden på det vi snakket om? Det hørtes en masse skrapelyder i andre enden, som om telefonen ble presset inn mot noe av tøy. Han trodde først dette var en såkalt uheldig «lommesamtale», men så hørte han bilstøy og flere stemmer i bakgrunnen. Aslak sin stemme var der plutselig, lav og hviskende. Jeg er i en bil. Nye skrapelyder. Gjennom bråket kunne han så vidt skjelne hulkelyder. Så helt tydelig. De har tatt meg! Så bare bruddstykker. Smedstad – Bygning – Tatovering – Dråper. Hva i helvete er det du tror du driver med? Mannsstemmen var tydelig å høre. Hva er galt med deg? Du ransaket ham jo? Her sitter han og ringer med en jævla mobil! Så flere skrapelyder før samtalen ble brutt.
To dager senere fikk han besøk av politiet med den tragiske meldingen. Bilen broren hadde kjørt var havnet utfor veien og ned i sjøen i nærheten av Ra Padleklubb ved Kolbotn. En forbigående hadde sett bilsporene, og meldt fra. Aslak var funnet i bilen, druknet.
Den første tiden etter hendelsen hadde vært et helvete. Han kjente på en massiv skyldfølelse, og et brennende hat. Forsøket på å fiske opplysninger ut av Stasi hadde vært forgjeves. Det var også grenser hvor pågående han kunne være uten å vekke mistanke. Han hadde rett og slett ingen spor å gå etter. Han hadde spurt alle han kjente i miljøet. Et par navn hadde dukket opp, men ingen hadde villet si noe han kunne bruke. Sakte, men sikkert hadde han vendt tilbake til hverdagen, men kontakten med Stasi hadde han kuttet.
Alt dette tenkte han på mens han kjøre inn på plassen foran lagerbygningen i en hvit to-seter Citroen Berlingo varebil. Døra var låst, og han banket kraftig på noen ganger. Litt etter hørte han bevegelse innenfra, og døra gikk opp. I døråpningen stod det en lyshåret kar med blå harde øyne. Hva vil du, spurte han bryskt. Er dette Hansen rør? Jeg har en levering! Kan du se noe skilt som det står Hansen Rør på her eller? Mannen i døråpningen så irritert ut. Sorry, jeg må ha kjørt feil. Skal ikke forstyrre deg mer. Mannen fnøs og slengte døra igjen. En rask titt på typen lås fortalte Arve Oppland alt han trengte å vite. Han forstod også at han akkurat hadde møtt herr lyslugg som Jonny hadde fortalt om. Han så virkelig frem til hvor dette ville lede.
Jonny hadde vært på jobb disse dagene, selv om onkelen ikke var der. Det gikk bra med ham, og han ville være tilbake om noen dager. Det var konstatert hjernerystelse, og beskjed om noen dagers ro var blitt strengt kommandert. En del hadde han fått gjort, men tankene rundt det de skulle i gang med kvernet rundt i hodet. Guttegjengen hadde ikke vært å se på T-banen, ei heller lyslugg. I dag skulle de møtes på puben igjen, og Jonny hev i seg litt mat hjemme før har kledde seg for å gå. Meksikansk gryte var enkelt og greit. Pus hadde gått og gnidd seg rundt beina hans mens han kokkelerte. Av og til kom det anklagende langtrukne mjau fra dyret, da det innså at ingenting godt ville komme fra oven. Jonny forsøkte å la være å gi katten noe utover det han fikk i skåla ved siden av kjøleskapet, men det lyktes ikke alltid. Så skaden var allerede skjedd. Her har du, ditt skamløse lille krek, sa han med sin «snakke til Pus» stemme. Pus malte fornøyd og hev seg over biten med rå kjøttdeig.
Da alle var på plass, og øl stod på bordet, begynte de planleggingen. Ole la stolt ut om de duppedittene han hadde funnet frem. Vi plasserer ut tre kombinerte mikrofon og kamera dingser. En inne på kontoret, og to ute i hallen. Dette burde gi oss god oversikt. De to ute i hallen er nok lette å gjemme, for de kan vi plassere ganske høyt på veggene. Inne på kontoret er der verre. Den vil jo være lettere å oppdage. Jeg har funnet frem en type som ser akkurat ut som en branndetektor til å monter i taket. Jeg la merke til en slik på et av bildene du tok Jonny, og denne ser nesten helt lik ut. De kommer ikke til å oppdage forskjellen. Så kom han tydeligvis til den beste delen. Disse tre detektorene sender signaler til en enhet vi monterer ute et sted. Bør ikke være mer enn 100 meter unna. Denne sender i sin tur videre via telenettet, noe som betyr at vi i prinsippet kan sitte i Lofoten å følge med. Altså hvis vi ville dra til Lofoten, sa han unnskyldende. Samme det. Saken er at vi kan rigge opp en PC hjemme hos Jonny for eksempel, og ha full kontroll med hva som foregår. Så kobler vi på en ekstern harddisk. Disse får man nå med omtrent ubegrenset lagringskapasitet. Derfor kan systemet stå og summe og gå hele døgnet. Vi kan også sette opp programmet til å bare lagre så lenge det er bevegelser i rommene. Alle enhetene er batteridrevet, og vil vare i månedsvis. Jonny kan spole raskt gjennom hver kveld, og slette det som ikke er noe å ha. Regner med vi blir innkalt dersom noe gøy dukker opp? Han så seg stolt rundt, og de andre nikket fornøyd. Bra Ole. Jonny klappet ham på skulderen. Men jeg regner med dette er dyre greier? Ikke tenk på det. Vi har alltid en masse demoutstyr liggende. Hva med låsen Arve? Jonny henvendte seg til kameraten som ikke hadde sagt stort. Den har jeg kontroll på svarte Arve. Men det må jo finnes en million forskjellige låser, utbrøt Sam. Har du kontroll på alle sammen? Jepp, svarte Arve rolig. Ikke tenk på det. Jeg kan ta på meg å overvåke stedet noen dager, og forsøke å få et innblikk i når det er tryggest å gå inn. Kanskje Ole og jeg skal ta på oss monteringa? Fint, svarte Jonny. Men jeg blir gjerne med. Et øyeblikk, kom det fra Brannmann Sam. Hva med meg? Ikke pokker om jeg lar dere tre suse rundt der oppe uten meg! Fire dager senere, igjen på puben, meldte Arve fra om sine observasjoner. Det ser ut til at det er en kar som pleier å overnatte, og det kommer av og til noen biler og lastebiler innom i korte perioder om kveldene. Fyren som overnatter mistenker jeg er han du kaller Lyslugg, Jonny. Han passer i alle fall til beskrivelsen. Han stikker av gårde hver morgen i 8-9 tida. Det har ikke vært noe aktivitet mellom da og 4-5 tida om kvelden noen av dagene. De ble enige om å møtes neste formiddag klokken 10 utenfor leiligheten til Jonny, for så å ta seg opp til blindveien de hadde sett seg ut. Arve skulle dra opp tidlig, for å forsikre seg om at bygningen var tom. Gennialt! Suvverent, Egon, skrålte Sam. De lo godt alle sammen, men innerst inne var de ganske spente. Hva var det egentlig de var i ferd med å begi seg ut på?
Blindveien viste seg å være et perfekt sted å ha som utgangspunkt. Noen busker og kratt rundt en liten snuplass, sørget for at bilen ikke syntes fra omliggende hus. Arve stod og ventet på dem. Alt klart smilte han. De tok seg raskt frem til lagerbygningen, og Arve dro opp noe som så ut som en liten pistol. Stakk den i låsen, klemte til noen ganger, og døra gled lydløst opp. Vær så god mine herrer, sa han med en innbydende gest med armen. De smatt innenfor. Selve monteringen gikk smertefritt. Etterpå fant de et passende tre tett inntil langveggen mot jordet hvor de festet den utvendige boksen. Ole vippet opp en laptop han hadde hatt med seg i en liten skulderveske, og startet det tilhørende programmet. Bildene er fine kunne han meddele. De testet også lyden ved å snakke helt rolig både fra kontoret og ute i hallen. Lydkvaliteten var også bra. Rolig spaserte de tilbake til bilen, og forsvant samme vei de var kommet. Nå var det bare å vente.
Legg igjen en kommentar