Jonny visste ikke helt hva han ville finne ved å følge etter den lysluggete mannen, men instinktene hadde tatt over. Han var lei av bråkjekke snørrvalper og advarende blåøyde lyslugger. På tide å gå på offensiven. Skaff informasjon, kjenn din fiende, analyser situasjonen og handle ut fra fakta. Dette hadde de blitt innprentet om og om igjen i den militære treningen før FN oppdragene. Drar det seg til, er det dere eller dem. Dette satt som programmert i ryggraden, og Jonny hadde vært dyktig.
 
Det er ikke så lett å følge etter folk som man skulle tro. Verken til fots eller med bil. Spesielt ikke folk med lysskye gjøremål. De har en tendens til å være i overkant paranoide, og skanner hele tiden omgivelsene. Skal man greie å forfølge et slikt menneske med bil, trenger man faktisk mye folk, en god del biler, og meget god kommunikasjon. To biler må til enhver tid følge rett etter på god avstand, og nesten hver gang den forfulgte tar av til høyre eller venstre, må første forfølger bare kjøre videre og la den andre ta over. I løpet av kort tid måtte så en ny bil nummer to være på plass. Slik måtte man holde på.
Jo lenger ut fra storbykjernen man kommer, jo vanskeligere blir det. Til gjengjeld er det da lettere å holde lang avstand. Det er færre veier den forfulgte kan ta.
De samme prinsippene gjelder egentlig til fots. Jonny var alene, og visste det ville bli vanskelig. Han ble stående bak et venteskur og så lysluggen forsvinne ned trappa til den underjordiske passasjen under skinnegangen. Det var kun én vei opp derfra, og Jonny ventet for å se hvilken vei han tok på andre siden. Mannen dukket opp, og fortsatte inn en sidegate. Jonny fulgte raskt etter, stoppet opp der sidegaten begynte, og fikk øye på lysluggen helt i enden. Der gikk han til venstre, og Jonny småløp frem til krysset. Fyren hadde tatt til høyre igjen, og fortsatt langs en grusvei frem til en større lagerbygning i enden av et jorde, hvor mannen forsvant inn en brun jerndør i enden. Det ville ikke bli lett å komme seg frem til bygningen ved å følge veien. Alt for lett å bli oppdaget. Jonny gikk derfor raskt mot et lite skogholt, som fulgte grusveiens venstre side frem til bygningen. Her kunne han komme seg usett frem.
Hvor skal du hen, spurte en ung tynn stemme. I oppkjørselen til huset nærmest der skogholtet begynte, satt ei lita jente på en rød trehjulssykkel og stirret undrende på ham. Jeg tenkte meg bare på en liten tur inn i skogen der borte, svarte Jonny og smilte. Har du fått ny sykkel du da? Ja, svarte jenta på innpust. Jeg hadde bursdag i går. Den var jammen fin. Hvor gammel har du blitt nå da? Jenta rakte opp en hånd og satte fire fingre i været. Så telte hun dem. Fire år sa hun stolt. Hmm. Da har du jo blitt en stor jente allerede. Og flink til å sykle er du også kanskje? Jente satte i gang med å tråkke rundt på gårdsplassen så de små bena gikk som trommestikker. Til slutt stanset hun med et fornøyd uttrykk i det lille ansiktet. Vet du hvem som bor i det store huset der borte, spurte Jonny og pekte på lagerbygningen. Jenta fniste. Det er ingen som bor der, svarte hun. Men det er jo av og til noen mennesker der, fortsatte Jonny spørrende. Jenta så litt opp, og skakket på hodet mens hun tenkte seg om. Ja da, kom det til slutt. Og noen ganger mange biler, og noen ganger lastebiler. Men vi kjenner dem ikke. Jeg får ikke lov til å sykle den veien. Det er nok lurt, sa Jonny og begynte å gå mot skogholtet. Du får øve deg videre med sykkelen, du da. Vær forsiktig så du ikke blir påkjørt. Jenta ble sittende å se etter ham til han ble borte mellom trærne. 
Den tette underskogen var ikke lett å forsere, men nå stod han rett overfor bygningen. Den var satt sammen av betongelementer, med høy grovpusset grunnmur. Langs veien var det kun rette veggen, og døra lyslugg hadde gått inn gjennom befant seg på høyre endevegg. Jonny småløp over veien, og smøg seg rundt hjørnet på venstre side. På denne endeveggen var det montert en elektrisk port, stor nok til at store lastebiler med kapell ville kunne passere. Plassen foran porten var sølete, og spor av tunge kjøretøy var lette å se. Langveggen på baksiden viste seg å være lik den andre. Forsiktig smøg han seg langs denne frem til enden med døra. Ingenting var å høre, bortsett fra en fjern dur fra veinettet ikke langt unna. Han stod slik et par minutter, og vurderte neste skritt. Skulle han gå inn? For alt han visste kunne lyslugg befinne seg rett på innsiden. Til slutt vant nysgjerrigheten. Forsiktig snek han seg langs veggen frem til døra. Håndtaket gikk lett ned, og ingen lyder avslørte at døra gled opp. Først bare til en smal sprekk. Det var lys på der inne, men ingen personer å se. Han åpnet døra nok til å kunne smette inn. Jonny så raskt at han befant seg inne i selve lagerhallen. Det var montert hyller langs veggene, fylt opp med ting han ikke kunne se hva var. Spredt rundt på gulvet stod det paller dekket med presenninger. Det stod også en god del forholdsvis nye og dyre utseende biler litt lenger borte. I et hjørne var det rigget til en del verkstedutstyr. På høyre side rett innenfor døren var det bygget en trekonstruksjon som Jonny antok måtte fungere som kontor og oppholdsrom. Det kom mumling der innenfra, og han nærmet seg forsiktig. Et øre inntil døra avslørte at lydene kom fra et TV apparat. Så ringte det i en telefon. Fasttelefon, tenkte Jonny. Hvem har det lenger? Nå for tiden får man jo nærmest mobil i dåpspresang. Telefonen måtte tydeligvis stå rett innenfor døra, for stemmen til lyslugg hørtes klart og tydelig. Ja, hei. Nei, det gikk ikke helt som vi planla. Det ble bråk igjen. Jo, jeg gjorde som vi ble enige om. Så noen sekunders pause, før han fortsatte. Hør nå her. Det er for faen ikke min skyld at folk er dumme som brød vel? Han forsøkte å fortsette, men det var tydelig at personen i andre enden nå tok kommandoen. Det ble ropt, for Jonny kunne høre lyden fra røret helt ut dit han stod. Stemmen til lyslugg ble veldig spak, og han svarte stort sett med ja, nei og ja vel. Det ble ikke sagt morna, og Jonny kunne høre at røret ble lagt på. Det hadde ikke vært en hyggelig samtale.
Det ble romstert litt rundt der inne, og plutselig fløy døra opp. Jonny rakk så vidt å kaste seg bak den inntil veggen. Mannen slang døra igjen etter seg da han fortsatte mot utgangen. Et lite blikk tilbake, og Jonny ville blitt avslørt. Men mannen strente raskt videre, og forvant ut uten å se seg tilbake. Han snudde seg og låste ytterdøra, og Jonny var alene i bygningen.
Det var et romslig kontorlokale. En laptop sto oppslått på en pult, et større bord og noen stoler. En kaffetrakter, kaffeposer og kopper stod på en liten oppvaskbenk i det ene hjørnet sammen med et lite kjøleskap. Et av lysrørene i taklampene blinket, og ga fra seg en durende lyd hver gang det forsøkte å tenne. Ellers var det stille. Langs den ene veggen var det montert hyller som ikke inneholdt annet en noen skitne arbeidsklær og to-tre par arbeidssko. På gulvet stod det en del store pappesker. Jonny åpnet dem. De fleste inneholdt brukte bilskilt, mens noen inneholdt helt nye. Han la merke til at det lå forskjellige papirer på skrivebordet, der det også stod en skriver. Papirene fortalte ham ingenting, bortsett fra en del tomme vognkort. Det var ikke vanskelig å gjette seg til hva som foregikk her. Jonny hadde hørt om bander som stjal dyre biler som så ble fraktet ut av landet på falske skilter.
I et tilstøtende rom var det garderobe med noen stålskap, en uoppredd feltseng, toalett og dusj. Bortsett fra litt arbeidstøy var skapene for det meste tomme. Det var tydelig at det var lenge siden disse rommene hadde sett en vaskefille.
Jonny fisket opp mobilen og tok bilder av alt sammen. Laptopen startet opp da han rørte ved musa, men som han forventet ba den om passord. Han lot den stå. Noe særlig mer av interesse fant han ikke, så han bestemte seg for å undersøke selve lagerhallen bedre. Bilene som stod oppstilt var av typene BMW, Mercedes, Volvo og Lexus. Stemmer bra tenkte Jonny.
I det han skulle til å løfte på en av presenningene over en av pallene på gulvet kom det et skarpt klikk oppe ved taket ved siden av kjøreporten. Med en høy metallisk rasling begynte porten å løfte seg. Jonnys reagerte instinktivt, og lynraskt hev han seg inn bak et stort sveiseapparat i hjørnet med verkstedbenken rett ved siden av porten. Herfra kunne han usett observere to personbiler komme kjørende inn. Den ene så ut til å være en flunkende ny Audi, mens den andre var en blå liten kassebil. Audi-en ble parkert ved siden av de andre bilene, og en tynn hengslete fyr med rød Ferrari-cap på hodet og svart skinnjakke steg ut. Mannen i varebilen var en velkledd kar i 40-årene. Svart olabukse, genser og blå North-Race allværsjakke. De stod et øyeblikk og snakket sammen, men det var ikke mulig å høre hva de sa. De beveget seg mot kontordelen og forsvant inn døra med høye latterbrøl. Jonny hadde sett det han kom for å se, og snek seg ut den åpne porten.