Roger Stiansen var forbannet. Mest på de andre i gjengen, men også på sjefen, seg selv, og på livet generelt. Sjefen, hvem nå i helvete det var, maste hele tiden på større omsetning. Gjengen rundt ham ble stadig sløvere, mer giddeløse, og for å være ærlig, dummere for hver dag som gikk. Det var ikke greit hjemme heller. Dama hans, Toril, hadde den siste tiden gjort livet surere og surere. Greit nok at forbruket hans av hasj og speed hadde økt, men han mente han hadde kontroll. De hadde to små barn, ei jente og en gutt. Det var etter at Toril fant dop liggende åpenlyst på stuebordet at det hadde klikket for henne. Hva er det store problemet, hadde han spurt. Ungene er for små til å forstå noe av dette likevel! Argumentet hadde ikke gått hjem.. Hva hvis en av dem hadde fått i seg noe av denne dritten, hadde hun skreket. Det endte i snørr og tårer. Episoden endret forholdet deres dramatisk, og hadde hatt en nedadgående kurve siden. Det var ikke slik at hun ikke hadde visst at han tok seg en joint av og til, men det hadde hun på en måte akseptert. Men pulver, der gikk grensa. Han synes fremdeles hun hadde overreagert. Han gjorde så godt han kunne. Han var oppriktig glad i henne, og forgudet sine barn. Siden Toril var den eneste av de to med fast jobb, var det grenser for hva han kunne tillate seg også. Sin egen barndom hadde han delvis fortrengt. Den hadde ikke vært noe å spare på. At han hadde klart å finne seg en god kone og etablert familie hadde gjort ham så stolt. Så begynte nedturen.
Det var ett år siden nå at Roger hadde krita en halv kilo hasj av en fyr han bare kjente som Tyrkeren. En tynn, hengslete type, som bare av og til syntes å være helt til stede. Om han var fra Tyrkia, eller om det var fordi han stort sett solgte hasj fra Tyrkia var uvisst. Planen var å selge halvkiloen, gå med overskudd, kjøpe mer, og sakte men sikkert bygge seg opp til en å regne med. Gjengen han nå hadde rundt seg skulle være med å selge, men han forstod fort at en god del av stoffet ble omsatt rett ned i egne lunger. Hadde røkt litt selv også, men det var jo ikke det samme. Han var jo lederen.
Så, katastrofe. Politispanere hadde hatt dem i kikkerten lenge, og hele lageret hadde gått tapt i en rassia. Det hadde bare vært flaks at ingen av dem ble tatt.
Kort etter ble Roger plukket opp på gata av to digre karer, slept inn i en ventende bil og klemt sammen i baksetet mellom de to. Tyrkeren satt i forsetet, halvt snudd bakover. Nå så han helt til stede ut. Hei Roger. Det ser ut til at du har driti deg skikkelig ut denne gangen. Roger hadde ikke noe godt svar. Han hadde nok med å få puste. Delvis på grunn av gorillaene, men mest fordi han var redd. Hvordan har du tenkt å fikse opp i dette da, fortsatte Tyrkeren rolig og litt likegyldig. Han var mer opptatt med å taste på mobilen. Jeg forstår godt at du ikke svarer, sa han mens han snudde seg helt mot baksetet. Du forstår sikkert at NÅ ER HELVETE LØS! Det siste ble skreket ut sammen med en dusj av spyttdråper. Tyrkerens ansikt hadde endret seg dramatisk. Han så nå direkte på Roger med et drepende blikk. Så slapp sinnet taket en smule, og han fortsatte i en litt roligere tone, fremdeles med blikket naglet. Du forstår, det du mistet var ikke mitt. Det tilhørte folk du ikke trenger å vite hvem er, men som du skal være jævlig redd for. Han løftet mobilen og sjekket tydeligvis en beskjed. Fra og med nå jobber du og den talentløse gjengen din for det du bare kan kalle sjefen. Dere vil bli forsynt med varer en gang i uka, og alt skal selges. Prisen bestemmer vi, og ikke et øre skal mangle. Pengene skal leveres samtidig som dere får nytt stoff. Dere skal benytte T-banesystemet til omsetning. Vi har en viss kontroll der. Har du forstått dette nå din lille idiot? Hvilke valg hadde han hatt?
Sakte men sikkert hadde Roger greid å bygge opp en fast kundegruppe. De hadde klart å øke prisene litt, slik at de hadde til litt eget bruk, men ofte måtte de ty til noe utblandet ubestemmelig noe. Virkningen av dette hadde gjort ham mer og mer psykotisk og ustabil. Når han var skikkelig nede hendte det han ble overmannet av raserianfall. T-banevognene fremstod nå mer og mer som kontainere fulle av ubrukelige idioter. Ta for eksempel den kronidioten for tre dager siden. Bare fordi han hadde villet ha det litt moro med hu dama hadde det visst klikket for det svære beistet. Roger hadde fått blåmerker på innsiden av begge lårene, og hadde tapt ansikt overfor de andre. Han hatet dem alle sammen. Ja, han hadde fått beskjed om å ikke tildra seg unødig oppmerksomhet etter dette. Eller det hadde vært mer en knyttneve i magen med klar beskjed om å skjerpe seg. Tyrkeren og hans tamme gorillaer hadde overlevert beskjeden. Vi skal ta oss en prat med han som bar deg ut av toget, hadde Tyrkeren sagt. Det spottende gliset avslørte hva han hadde synes om den episoden. Det hadde vært en god dag i dag, og Roger følte seg selvsikker og fornøyd. På Tveita kom det på en del folk, men ingen av dem var faste kunder så langt han kunne se. De fikk ta en runde til gjennom vognene. Roger bråstanset da han plutselig stod ansikt til ansikt med den balleklemmende galningen. De andre i gjengen stirret på dem, spent på hva som nå ville skje. Roger tenkte på beskjeden han hadde fått. Ikke noe unødvendig støy. Samtidig visste han at mannen sannsynligvis hadde fått beskjed, og trangen til å gjenopprette tapt respekt flammet opp. Jaha, hva har vi her da, snerret han. Er det ikke selveste besteborgeren? Mannen ble rolig sittende uten å reagere, med et helt uttrykksløst ansikt. Bra, tenkte Roger. Han har fått beskjeden. Hånden til Roger for frem og opp som om han ville slå, før den fortsatte opp og gled gjennom håret. Mannen reagerte fremdeles ikke. Roger så på de andre, som gliste usikkert. De lurte på hvor langt han turte å gå. Det er visse folk om bord på dette toget du skal være jævlig forsiktig med å kødde med, forstår du det? Roger hadde lent seg frem og det var nå bare noen centimeter mellom dem. Han klappet mannen på høyre kinn med hånden. Jeg ville tatt bort den hånden hvis jeg var deg, sa mannen rolig. Roger visste dette var øyeblikket. Mer respekt i gjengen, eller enda en ydmykelse. Han rettet seg opp og tok et skritt bakover. Med en lynrask bevegelse løftet han høyre ben til det han selv var sikker på så veldig karateaktig ut. Med all kraft siktet han på mannens bryst og lot beinet fly. Det som så hendte gikk fort. Mannen hadde rukket å bøye seg til siden, grepet fatt i Rogers bein og vridd det rundt så det knakte i sener og ledd. Før Roger rakk å falle grep mannen tak i jakkebrystet hans og dro ham ned på setet ved siden av. En diger arm rundt halsen sørget for at han ikke kunne bevege seg. De andre guttene stirret forskrekket på det som skjedde. En av dem ruste frem for å forsøke å løsne mannens grep, men ble offer for den andre hånden. Den grep tak i håndleddet hans og vred til så han med et skjærende skrik ble sittende på gulvet. De ble sittende slik noen sekunder, og mannen stirret oppfordrende på resten av guttene. Flere som vil ha, spurte han. De ristet sakte på hodene og forsvant bortover vogna og videre inn i neste. Kanskje du bare skal følge etter kameratene dine? Han slapp gutten på gulvet som ble sittende litt å gni seg rundt håndleddet, før han lynraskt pilte etter de andre. Ja vel, så var det bare oss to igjen. Du skal ha en ting helt klart for deg. Jeg satt her stille og rolig på vei hjem fra jobb. Hadde dere bare latt folk i fred, inkludert meg, hadde jeg ikke hatt noen problemer. Med dette du driver med her passer meg svært dårlig. Jeg liker heller ikke å bli truet. Det kan du hilse sjefen din å si. Nå går du av på neste stasjon, og dersom du ser meg igjen skal du late som om jeg er usynlig. Forstår vi hverandre? Han strammet nakkegrepet et ekstra hakk. Roger forsøkte å nikke. Han var nå blitt illrød i ansiktet, og omgivelsene hadde begynt å innta en grå farge. Hostende og pesende med utstående øyne stod han igjen på plattformen da toget rullet videre.