Kapittel 23
Jonny våknet med et kuppelhode ut av en annen verden. Likevel smilte han der han lå. Gårsdagen hadde endt på best mulige måte. Det hadde blitt med det ene kysset, men fremtidsutsiktene så lovende ut. Få ting i livet kjentes mer riktig. Det var lenge siden han hadde kjent en så sterk samhørighet til et annet menneske. Aldri, egentlig. Men kunne det noen gang bli noe seriøst mellom dem? Tvilen kom over ham som en reell smerte i magen. Han visste jo egentlig nesten ingenting om henne. Reiste hun rundt i hele verden på oppdrag? Var hun noen gang så lenge hjemme at et meningsfullt forhold ville være mulig? Slapp av litt nå Jonny, tenkte han. Du vet hvordan fyllesyke fungerer. Svette og angst konkurrerer med kvalme og svimmelhet om hjernens oppmerksomhet. De to siste pleide å vinne den første dagen, de to andre vant gjerne dag to. Han visste at tålmodighet var eneste medisin.
Pus lå og strakk seg på skinnet sitt, og begynte å male straks han hørte undersåtten var oppe. Hvis han var full av avsky for den sjanglende, alkoholstinkende snøvlefanten som hadde kommet ramlende inn døra klokka tre om natta, lot han det ikke skinne igjennom. Jonny tok en god lang dusj, tvang i seg en brødskive, fulgt av en kopp kaffe. Han takket i sitt stille sinn onkelen, som hadde forlangt at han tok seg fri i dag. Hvil ut litt, hadde han sagt. Dette var rett etter at Sara og han hadde kommet tilbake til bordet. Fred hadde løftet glasset mot ham, og med et nesten umerkelig blunk signalisert at han var glad på hans vegne. Tydeligvis hadde onkelen fått med seg det som skjedde ved bardisken. Det er nesten som om han gir oss sin velsignelse, hadde Jonny tenkt. Han trengte ingens velsignelse, men det var likevel befriende på et vis.
En lang, rask spasertur var det Jonny trengte nå. Fem kilometer senere stanset han litt andpusten, tøyde ut litt, før han satte nesa hjemover igjen. Hadde han vært ørlite mer skjerpet, ville han lagt merke til den svarte Lexus ‘en som i periferien hadde fulgt etter.
Jonny satt i sine egne tanker på T-banen tidlig dagen etter. I øyekroken så har guttegjengen som hadde startet hele dette forskrudde hendelsesforløpet komme gjennom vogna. De bråstoppet da de fikk øye på ham, snudde raskt, og forsvant over i vogna de kom fra. Jonny smilte svakt for seg selv, la hodet bakover og lukket øynene.
Vel fremme på huggeriet, trakk han på seg kjeledressen, før han gikk inn til onkelen. De pleide alltid å starte dagen med en kopp sterk kaffe. Jeg har forresten ansatt en ny mann, sa Fred plutselig. Ja vel, svarte Jonny. Får jeg sparken? Onkelen smilte. Vi har mer enn nok å gjøre her. Bilene kommer jevnt og trutt, og salget av deler går bra. Dessuten trengte han arbeid. Han er veldig ivrig etter å gjøre en god jobb, og er allerede i full gang. Du treffer ham der ute, og jeg regner med du tar deg av ham litt. Du har jo dine metoder.
Ute på tomta kunne Jonny se to bein stikkende ut under en gammel Ford. Han gikk bort, og sparket forsiktig i fyrens sko. Hei, sa han. Jeg heter Jonny. Kan du komme frem, så vi får hilst? Mannen gled ut på rullebrettet han lå på, og gliste. Hei, Jonny. Jeg heter som du vet Joakim.
Klokka hadde rukket å bli halv fire, da en svart Lexus stoppet utenfor huggeriet, og en dresskledd ganske kraftig utseende mann steg ut. Innenfor porten nikket han til Jonny, og spurte etter kontoret. Hører dere har bra med deler, sa han på engelsk. Jonny kunne høre en aksent, men tenkte ikke mer over det. Alle mulige slags folk var innom her. Han pekte ut kontorbygningen, og fortsatte med det han holdt på med. Noen minutter senere ringte mobilen, og det stod Fred i displayet. Jonny, kan du komme inn til meg et øyeblikk? Selvfølgelig, Fred. Er på vei. Rolig gikk han inn, vasket hendene, åpnet døra til kontoret, og gikk inn. Fred satt ved bordet helt innerst i rommet, med et litt underlig uttrykk i ansiktet. Det var jo bare en halv time til kvelden, og de pleide alltid ha en kort prat før han dro uansett, så hva var det som hastet slik? Er det noe galt, Fred? Han hadde bare kommet tre skritt inn i rommet, da døra bak ham slo igjen med et kraftig smell. Han virvlet rundt, og fant seg selv stående å stirre inn i den farlige enden av en stor revolver. Magnum 44, rakk reptildelen av hjernen å opplyse om før bevisstheten tok over. Mannen han hadde snakket med litt tidligere, stod nå rolig og siktet på ham. Jonny kjente godt til dette våpenet. Magnum 44 er et at verdens kraftigste håndvåpen, og han var godt klar over hva det var i stand til. Rolig nå, sa mannen, nå også på engelsk. Opp med armene, og rygg sakte bort til din onkel. Vi vil ikke ha noen uhell her, vil vi vel? Jonny gjorde som han sa, og satte seg ved bordet rett overfor onkelen. Uttrykket i Freds øyne var ikke til å ta feil av. Det var en kritisk situasjon de nå befant seg i. Mannen dro frem en mobil, og slo et nummer. På noe som for Jonny hørtes russisk ut, ga han en kort beskjed, før han slapp mobilen tilbake i lomma. Så ble han bare stående midt i rommet uten å si noe, med revolveren stadig pekende mot dem. Etter ett minutts tid gikk det i døra, og to nye menn kom inn, også de med håndvåpen fremme. Dette er heller ikke noen puslinger, tenkte Jonny. Hva i helvete er det som skjer? De to sist ankomne tok et raskt overblikk over situasjonen, før en av dem ga en kort beskjed ut av døra. Mannen som nå kom inn var på ingen måte stor og kraftig, men hadde et fandenivoldsk uttrykk i øynene. Det tok et par sekunder før Jonny med et ubevisst grøss konstaterte at mannen var Julik Ivanovic.
God dag mine herrer, sa Julik med et skjevt smil. Så hyggelig å endelig treffe dere. Jeg vet jo godt hvem du er Jonny, og vi har vel noe uoppgjort business? Du har klart å sette min organisasjon delvis ut av spill, og det fortjener du respekt for. Han så intenst på Jonny uten å si noe mer, før øynene gled over til Fred. Jeg vet du er Jonnys onkel, stemmer ikke det? Deg har jeg ikke hatt gleden av å møte. Det skal du bare være glad for, svarte Fred. Jonny registrerte at onkelen hadde gjenvunnet fatningen, noe kraften i stemmen antydet. Har du klarert dette med Igor Andreevich, spurte han. Det gikk et drag av overraskelse over ansiktet til Julik, før det infernalske blikket vendte tilbake. Hvordan i helvete kan du kjenne til Igor, freste han. Fred la avslappet det ene beinet over det andre, og lente seg bakover i stolen. Det trenger du ikke å tenke så mye på, Julik. Det som er viktig er at Igor og jeg har en slags forståelse. Det du driver med her, er jeg ganske sikker på ikke er avklart med ham. Derfor vil du komme til å angre bittert hvis du på noen måte skader Jonny her, eller meg. Julik ble stående og tenke noen sekunder. Så snudde han seg, dro en stol bort til enden av bordet, og satte seg med hendene hvilene på stolryggen foran seg. Jeg forstår at du er vel informert, begynte han. Men saken er den at dersom jeg ikke retter opp i dette, og får tilbake den respekten jeg fortjener, så er det over for meg uansett. Derfor driter jeg fullstendig i hvem du er, og hvilken posisjon du måtte ha. Jonny her, han nikket sideveis med hodet mot Jonny, har selv gjort dette tvingende nødvendig. Jeg regner med dette er ganske enkel matematikk, selv for en som lever av å hugge opp biler? Fred så rolig på Julik, som nå hadde begynt å få en litt mørkere rødtone i ansiktet. Saker er diskutert, sa Fred. Også med Igor. Derfor er jeg litt overrasket over å se deg. Din eneste mulighet for å komme fra dette noenlunde skadefri, er å ta med deg apene dine her, og forlate kontoret mitt umiddelbart. Hvem vet, kanskje han lar deg leve? Det er jo ikke direkte din feil det som har skjedd? Julik ble sittende å tenke litt igjen. Du er full av dritt, sa han bare. Så snudde han seg mot Jonny. Nå vil jeg at du tar frem mobilen din Jonny. Du skal sende tekstmeldinger til dine tre kamerater, som vi vet har vært sammen med deg om dette. Jeg vil se hver melding før du sender. Skriv at de må møte her, nå med en gang. Aldri i verden, svarte Jonny. Det kan du bare glemme. Julik lukket øynene, og ristet sakte på hodet. Et blikk bort på den først ankomne mannen, han med magnum ‘en, fikk denne til å komme frem. Sakte satte mannen revolverløpet mot Freds hode, og spente hanen. Tro ikke for et eneste øyeblikk at jeg bryr meg om dette kreket, sa Julik hardt. Men jeg regner med du ikke har lyst til å se din onkels hjerne lage ny tapetdekor her inne? Vi har ikke noe problem med å finne vennene dine senere likevel, men forskjellen vil være at da kommer jeg til å ta ut alle som er i familie med dem også. Ditt valg.
Jonny dro motvillig opp mobilen. Dersom han nektet, ville de begge være døde innen få sekunder. Han så det i øynene til Julik. Det var ingen tvil om at mannen var kommet til det punktet da ting ikke betydde noe lenger. Slike folk var ekstra farlige.
Det tok ikke lang tid før den første av kameratene dukket opp. Arve kom rett inn uten å banke på, og ble stående som lamslått da situasjonen gikk opp for ham. Noen minutter senere kom Sam og Ole samtidig, og sjokket ble ikke mindre for dem. Snart satt de rundt bordet alle sammen. Julik hadde reist seg igjen, og satt nå på kanten av skrivebordet og så olmt på dem. Se så, da var vi her alle sammen. Da kan forestillingen begynne. Jonny forstod at Sara ikke var registrert som delaktig, og takket stille høyere makter for det.
Hør her nå, sa Fred. Han var tydelig sint nå. Jeg vet ikke hvordan du tenker deg at dette skal gå, men jeg må igjen be deg revurdere. Dette kommer til å slå tilbake på… Hold kjeft, nærmest ropte Julik. Han reiste seg og pekte på Fred med en dirrende finger. Siden du tydeligvis er den her inne som er best informert, burde du ha stanset denne guttegjengen her for lenge siden. Nå er det for sent. Flere av mine beste folk er fengslet, noen av dem drept. At dette har blitt gjort av en gjeng amatører gjør saken enda verre for meg personlig. Jeg kan love dere at folk har blitt straffet på hardeste vis for ting som sammenliknet med dette er å anse som helt ubetydelige. I løpet av svært få minutter vil dere alle være døde. Ingen rundt bordet sa noe. Det var ikke noe å si. Det var tydelig for dem alle sammen at Julik hadde bestemt seg. Med tre digre karer bak seg, alle med våpen, ville et forsøk på å overmanne dem være fånyttes. På hver sin måte forsøkte de å begripe hva som var i ferd med å skje. For de fleste var det rett og slett ikke mulig, men panikken var i ferd med å ta dem alle som en. Den eneste som så helt uberørt ut var Fred. Hvordan er det mulig, klarte Jonny å tenke gjennom tåka. Hva er han laget av? Julik begynte å bevege seg mot utgangsdøra. Jeg er redd jeg må forlate dere nå, mine herrer! To av mine mest treffsikre karer vil ta seg av dere så snart jeg har forlatt området. Skulle ønske jeg kunne si at det var hyggelig å møte dere, men det ville vært løgn. Etter et siste hatsk blikk mot hver og en rundt bordet, snudde han på hælen og forsvant sammen med en av karene. Snart etter kunne de høre lyden av en bil starte opp og forlate plassen.
De to mennene som hadde blitt igjen, stilte seg ved siden av hverandre, midt på gulvet. Du, sa han med den digre magnum revolveren, og pekte på Arve. Reis deg og kom hit. Arve så forvirret ut, og lot ikke til å oppfatte spørsmålet. Skuddet mannen fyrte av passerte rett over hodet på Arve, og drønnet alene fikk dem alle til å kaste seg bakover. Ok, ok, stotret Arve og reiste seg sakte. På ustøe bein gikk han ut på gulvet og stilte seg foran mannen, som satte revolvermunningen mot pannen hans. Han var omtrent et hode høyere enn Arve. Er du klar? Arve løftet blikket og så mannen rett inn i øynene. Fyren ser ut som om han gleder seg, greide han å tenke. Erkjennelsen om at dette virkelig var slutten hadde endelig satt seg, og en merkelig nummenhet spredte seg i kroppen. Kom igjen, da! Arves ord kom fresende ut mellom tennene. Ikke bare stå der, din feige jævel. Få det overstått. Idet han lukket øynene smalt det.
Legg igjen en kommentar