Kapittel 24
Arve hadde problemer med å forstå. Hvordan følelsen av å bli skutt gjennom hodet ville arte seg visste han ikke, men at det skulle være som å dusje, nei det hadde han ikke regnet med. Forvirret åpnet han øynene akkurat i tide til å se mannen foran seg sige sammen, med en stor gapende åpning der øvre del av ansiktet hadde vært. Gjennom tåka kunne Arve nå se døråpningen, hvor Joakim stod med en rykende pistol i hendene. Det var umulig å bevege seg. Kroppen og hjernen hadde ikke noen forbindelse. Arve kunne bare observere det som så skjedde. Joakim svingte våpenet mot den andre av de to mennene, samtidig som mannen i sin tur forsøkte å få Joakim i sikte. De to skuddene lød så godt som samtidig, og begge to falt sammen. Arves hjerne fikk endelig kontakt med kroppen igjen, og ga nå beskjed om at den skulle kaste seg langflat på gulvet. Han registrerte at Jonny og Fred styrtet forbi. De kastet seg over den dresskledde mannen, men kunne raskt konstatere at han var død. En stor rød flekk spredte seg på mannens venstre brystkasse. Jonny fortsatte bort til Joakim, som lå stille på ryggen og stirret opp i taket. To fingre på halsen bekreftet at han fremdeles var i live. Han hadde også blitt truffet i brystet, men på høyre side. Jonny kunne se at han var på vei inn i sjokk, for huden i ansiktet ble merkelig blekt og kald. Kom igjen, ropte Jonny bakover. Jeg trenger en stol her! Ole grep en stol ved bordet og sammen la de Joakims bein opp på denne. Viktig å få samlet mest mulig blod rundt overkroppen, forklarte Jonny. Sjokk kan være dødelig i seg selv. De andre famlet rundt etter noe å bruke for å legge press på skuddsåret.
Arve hadde nå kommet seg på beina, og satte seg på knærne ved siden av Joakim. Rolig la han hodet i fanget og holdt rundt ham. Kom igjen nå, Joakim. Han tvang seg til å snakke rolig. Dette skal gå fint. Dette skal vi klare sammen. Raskt fikk de ringt etter ambulanse, og ble så sittende helt stille. Alle på gulvet ved siden av Joakim. Det var ikke mer de kunne gjøre.
Hør, sa Fred. Nå kommer det til å bli et helvete her. Vi trenger å bli enige om hvordan dette skal fremstilles. De ble raskt enige, og Fred gikk ut i spiserommet med mobilen til øret.
Ti minutter senere ble hele huggeriet opplyst av blinkende blålys. Joakim ble tatt hånd om av de dyktige ambulansefolkene, som så kjørte av gårde med hylende sirener. De fire politibilene som kom omtrent samtidig, ble stående. Sirenene ble avslått, men blålysene stod fortsatt på. De laget underlige effekter i stablene med vrakede biler rund om på plassen.
Alle ble de samlet ute i spiserommet, mens politiet gjorde sine første undersøkelser inne på kontoret. Jesper Ryed kom ut, ristende på hodet. Det ser ut som et jævla slakteri der inne gutter! Han satte seg og så fra den ene til den andre. Nå tenker jeg det beste er at dere ikke sier noe som helst. Dere vil bli kjørt ned til politihuset, og avhørt der. Vær vennlige å legge alle mobiltelefoner i denne posen. De gjorde som han ba om. Mens de satt der ankom stadig flere biler utenfor, og teknikerne Jonny hadde hatt på besøk i leiligheten tidligere kom strømmende inn. Påført håndjern, sittende i hver sin politibil, var de snart på vei til sentrum.
Jonny var igjen den første som ble hentet inn til avhør. Den eneste andre personen i rommet var Jesper Ryed, som hadde kommet inn noen minutter etter Jonny. Han gikk igjennom alle rutinene, før han la armene på bordet og bøyde seg litt frem. Ja vel, Jonny, så sitter vi her igjen. Dette er tredje gangen på ganske få uker du eller vennene dine har vært involvert i svært alvorlige hendelser. Vi er, for å si det forsiktig, ganske opptatt av å forstå hvordan dette kan ha seg. Det kan vi komme tilbake til senere. Nå vil jeg først og fremst vite hva som foregikk i går kveld.
Jonny fortalte uten å utelate en eneste detalj. Det eneste han trengte å justere litt på, var dette med Joakim. Vi klarte rett og slett å finne ham, forklarte Jonny. Helt tilfeldig. Han passerte meg rett og slett på gata! Vi hadde ham oppe på huggeriet et par dager, og det viste seg, som vi trodde, at han var jaktet på av gjengen til Alexi. Vi ble ganske enkelt enige om å gi ham jobb på huggeriet, og han på sin side skulle være med å beskytte oss dersom ubehagelige situasjoner skulle oppstå. Den oppgaven skulle jeg mene han utførte.
Jesper seg tilbake i stolen og betraktet ham lenge. Så det du sier er altså at Julik, en fryktet person innenfor den russiske mafiaen, personlig dro til Oslo for å ta livet av dere? Hva i all verden tror du grunnen til dette skulle være? Kan det rett og slett være slik at det var dere som stod bak aksjonen i hytta der Ole ble holdt?
Jonny svarte ikke. Jeg vet jo at du er tidligere soldat, fortsatte Jesper. Men en slik aksjon kan du ikke ha utført alene! Hvem hadde du med deg? Jonny satt fremdeles taus. Hvem er det kvinnemennesket du ser ut til å ha et godt øye til? Dere ble observert på Grand. Var det hun du hadde med deg til hytta? Jonny bøyde seg litt frem. Hør her nå, Jesper Ryed. Kvinnemennesket du snakker om er en venn av min onkel Fred. Men du har rett i at vi har fått god kontakt. Sist jeg sjekket var slikt fremdeles tillatt? Dere gjør lurt i å glemme henne. Dersom dere er i stand til å tro på denne kortslutningen, er det vel mulig at den russiske mafiaen kunne gjøre det samme? Beviset for det er vel at de forsøkte å ta meg ut hjemme i min egen leilighet, synes du ikke? Regner med at den hendelsen også underbygger mistanken du har? Ja, svarte Jesper. Og i tillegg det faktum at Ole Pettersen satt fanget akkurat på det stedet som ble raidet. Vel, Jonny trakk på skuldrene og lente seg tilbake. I så fall gjorde vi vel ikke noen god jobb? Ole var fremdeles på stedet da dere kom, var han ikke?
Jesper sa ikke noe på en stund. De hadde ingen beviser for at noen av kameratene hadde vært involvert, og drapet på overfallsmannen i leiligheten til Jonny ble vurdert som selvforsvar. Dersom historien han nå hadde fått servert stemte med det de andre hadde og si, så det ut til å være selvforsvar dette også. Faen heller, tenkte han. Det er noe her som skurrer.
Ok, Jonny. Da avslutter vi forhøret. Han trykket på knappene som stoppet opptaket. På vei ut snudde han seg i døråpningen. Jeg skal nå avhøre de andre etter tur, sa han. For din skyld håper jeg historiene stemmer. Det er jeg sikker på, svarte Jonny. Den som snakker sant, har ingenting å frykte. Men ærlig talt Jesper! Slik det ser ut for meg, er det bander som kriger mot hverandre her. Dere har avbrutt et stort smugleforsøk, og arrestert en haug med kjeltringer, inkludert lederen selv. Er ikke dette egentlig en gedigen seier for Oslopolitiet? Jesper tittet på Jonny en lang stund. Du har helt rett Jonny. Organisasjonen til Julik her i Oslo er så godt som utradert. Alt dette er bra, men Julik lever fortsatt, og det vil ikke ta lang tid før de er i full fart igjen. Det som derimot plager meg, er magen. Den forteller meg at det er mye som har foregått her som politiet ikke er informert om. Ta deg et par brusetabletter når du kommer hjem, svarte Jonny og begynte å gå. Så skal du se det går over.
I løpet av dagen hadde alle blitt avhørt, og samtlige ble sluppet fri. I samlet flokk dro de til sykehuset og besøkte Joakim. Det ble ganske folksomt inne på det lille rommet. Det ser ut til at vi så vidt klarer å gli unna denne gangen også, sa Jonny med et skjevt smil. Hvordan føler du deg? Joakim så litt stakkarslig ut, der han lå med bandasjer og drypp i armen. Det går vel greit, svarte han stille. Kula gikk tvers igjennom. Har litt morfin her, så det gjør ikke så vondt. Det er verst når jeg ler høyt. Han smilte tappert. Vi skal møtes på huggeriet i morgen kveld, sa Ole. Men du kan kanskje ikke komme? Vil nok se litt dumt ut å komme drassende på det dryppstativet, eller? Joakim Så først litt forundret ut, før han brøt ut i latter. Sekundet etter skar han grimaser i smerte. Vær så snill! Stopp, hikstet han.
Gå bare ut dere, sa Arve da de var klare til å gå. Jeg vil gjerne ha et par minutter alene med Joakim. Da de var alene, satte Arve seg på sengekanten. Joakim, sa han. Du reddet livet mitt i går. Ikke bare mitt, men de andres også. Joakim så litt brydd ut, og så ned i dyna. Ja, sa han etter en stund. Men jeg gjorde bare det som måtte gjøres. Da jeg så Julik komme inn på området gjemte jeg meg som en skremt hare. Det er jeg skamfull over. Men da han dro, tittet jeg inn vinduet, og så hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde ikke noe valg. Med blanke øyne så han opp på Arve. Jeg vet du hater meg for at jeg tok livet av din bror, Arve. Det kan aldri repareres. Arve kjente også en klump i halsen, og sa med en litt grøtete stemme; Jeg tror min bror er hevnet nå. Jeg vil gjerne være din venn, hvis du lar meg. De tok hverandre i hånden, og ble sittende slik en kort stund. Arve kjente at en hard klump i magen løse seg opp. Sånn, sa Joakim smilende, og slapp Arves hånd. Kan du så se å pelle deg ut? Jeg trenger morfin!
Sent på kvelden dagen etter var det igjen folksomt på kontoret til Fred. Sara var der også, tydelig forbannet over at hun ikke hadde hatt muligheten til å gjøre noe da det holdt på å gå til helvete. Du skulle tekstet til meg også, sa hun henvendt til Jonny. Jonny bare smilte. Skulle jeg med viten og vilje sette deg i en slik situasjon? Drittsekkene visste ikke om deg, og slik bør det forbli. Sara trakk pusten og skulle til å svare, da mobilen til Fred ringte. Hei, det er Fred. Ja vel? Ok. Ja det er bra. Vi kommer. Så la han på, og de andre så spørrende ut. Fred reiste seg, og begynte å gå mot døra. Kom igjen folkens. Vår tilstedeværelse er etterspurt.
Ferden gikk til Andersen Transport på Lysaker. Da de stoppet utenfor, samlet Fred alle rundt seg. Vi skal inn her, sa han. Jeg tar meg av snakkingen. Dersom dere ikke blir direkte spurt om noe, så holder dere kjeft, ok? De nikket. Uansett hvem vi støter på der inne, så er dere ikke i fare, fortsatte han. La oss gå.
Inne i lokalet reiste det seg flere skummelt utseende karer da de kom inn. De olme blikkene levnet ingen tvil om at de egentlig ikke var særlig velkomne. Uten å se hverken til høyre eller venstre, toget de videre bort til trappa som førte opp til leiligheten i andre etasje. Det som møtte dem på innsiden fikk dem til å bråstoppe. I sofaen midt i rommet satt Julik. Kom igjen, sa Fred. Husk hva jeg sa. Langsomt beveget de seg bort til der Julik satt, og ble stående usikre. Hei Julik. Fred hadde satt seg ved siden av den fryktede mafiasjefen, som nå så ganske pjuskete ut. Hvis han var i syttiårene, som de først hadde trodd, så han nå mer ut som åtti. Takk for sist! Ting gikk vel ikke helt slik du så for deg? Julik stirret rett fremfor seg uten å svare.
En pen mann de ikke hadde oppdaget kom plutselig gående ut fra kjøkkendelen. Han var rundt seksti, med mørkt velstelt hår, kledd i det som så ut til å være en svært dyr mørk dress. Velkommen, sa han på flytende engelsk. Noe å drikke? Alle mumlet nei takk. Situasjonen innbød ikke akkurat til kaffeslabberas. Mitt navn er Igor Andreevich. Som jeg har forstått på Fred, så har dere en viss peiling på hvem jeg er. Jeg har ikke anledning til å utdype så mye, men la oss bare si at jeg er en slags kontrollør. Mitt arbeidsområde er Øst-Europa. Ingen er tjent med for mye støy, uansett hva slags forretninger man er involvert i. Organisasjonen Fred her er en del av, er å anse som min motpart i Vest-Europa. Han hadde satt seg i sofaen ved siden av Julik mens han snakket. Sistnevnte så om mulig enda eldre ut der han satt, inneklemt mellom Fred og Igor. Julik her, fortsatte Igor, har ikke klart å styre sin egen forretning på en god måte, og må derfor fjernes. Det rykket i Julik, og øynene begynte å virre frem og tilbake. For helvete, Igor. Du har grunnen til mine problemer rett foran deg, pep han. Det er disse idiotene her som har stelt i stand alt bråket! Igor løftet en hånd mot Julik, som klappet igjen umiddelbart. Det er uinteressant å diskutere årsak, sa han. Jeg er mest opptatt av resultatet. Du mistet kontrollen. Ferdig diskutert! At du satte i gang en prosess for å eliminere nevøen til Fred, hadde vært mer enn nok alene. Ingen, og da mener jeg ingen, truer våre folk, eller vår samarbeidsparter sine folk. Når du så var dum nok til å forsøke deg direkte på Fred, da var din skjebne forseglet. Det verste for oss, og som vi trenger å ta innover oss, er at det var ren flaks som avverget en tragisk katastrofe. Denne Joakim Stiller, kommer til å bli tatt godt vare på. Tenkte bare du ville vite det. Julik klemte hende så hardt sammen at knokene hvitnet. Vi holder på i et helt annet sjikt i samfunnet, Julik. Et sjikt der det ferdes folk du bare har sett på TV. Stabilitet og respekt. Det er ingrediensene der. Dersom våre to organisasjoner skulle brake sammen, vil det få nasjonale konsekvenser. Det er ingen tjent med. Han klappet Julik på låret. Derfor, min gode mann, er din tid over.
Han reiste seg og så på vennegjengen. Julik flyr sammen med meg til Moskva i morgen tidlig. Dere vil ikke få noe mer problemer med han. Det kan jeg garantere. Så håndhilste han på hver og en, før han med en hånd lot det skinne igjennom at besøket var over. Fred hadde også reist seg, og de to omfavnet hverandre. Takk for hjelpen, sa Fred. Igor smilte. Hva har man venner til?
Sara og Jonny satt i bilen sammen med Fred på turen tilbake. Fred snudde seg halvt mot Jonny. Jeg ønsker ikke å miste din ekspertise på huggeriet Jonny, men nå har vi jo en mann til der. Sara her har foreslått en litt annen løsning fremover. Kunne du tenke deg å hjelpe henne med et lite oppdrag hun skal i gang med? Bør ikke ta mer enn noen dager.
Legg igjen en kommentar