Kapittel 22
Jesper Ryed hadde i sin lange karriere i politiet aldri vært med på noe liknende. På én eneste natt hadde de klart å håve inn det som sannsynligvis var de viktigste folkene i den største forbryterorganisasjonen i Oslo, inkludert Alexi. De var nå sikre på at han var lederen. Bilen hans, sammen med to andre, hadde beveget seg oppover til det området nord for Østernvann, som Alexi hadde besøkt en gang tidligere. Jesper hadde stanset et lite stykke unna, og vært ute av bilen, da høye rop og skuddsalver hadde revet i filler den stille natten. Lynraskt hadde han kalt inn styrken som var i beredskap ikke langt unna. Først hadde gjengen inne i skogen begynt å skyte på dem, men det tok ikke lang tid før de overga seg. Synet som møtte dem var overveldende. Tre mann, inkludert Alexi, lå overmannet på bakken. Ytterligere tre ble overmannet i skogen ned mot vannet. En lå bak en bil med blodet pumpende ut av et gapende sår i låret. De hadde forsøkt å stoppe blødningen, men det var for sent. Mannen døde av blodtapet før ambulansene nådde frem. Inne i hytta fant de ytterligere to mann døde på gulvet. Så, mens de forsøkte å få overblikk over situasjonen, hadde to menn kommet sakte gående mot dem på veien. De hadde først trodd dette var to til av gjengen til Alexi, og hadde kastet seg over dem. Det hadde snart blitt klart at dette var den forvunnede Ole Pettersen, og en helt ukjent kar som kalte seg Peder Kilsvik. De hadde hardnakket påstått at de hadde blitt holdt fanget i hytta, men hadde klart å rømme. Begge var blitt fraktet til sykehuset i ambulanse.
Møterommet på politihuset var godt besøkt. Alle ville være med nå. Kriminalsjef Olav Nyberg måtte til slutt heve stemmen, og kommanderte alle som ikke var direkte involvert om å forlate rommet. Jesper, Marianne Steen, Hans Karstensen og han selv, var de eneste som ble værende. Da døra ble lukket, satte han seg ned og så rundt på de andre. Ja vel Jesper, da ser det ut til at julebordet er sikret i år også? Jesper smilte matt. Først nå kjente han at han var trett. Ja, det ser vel slik ut. De andre så spørrende ut, men Olav bare løftet hånden og ristet lett smilende på hodet. En intern spøk bare. Jeg har informert oppover i systemet, og dere høster mye ros. Personlig er jeg også svært fornøyd. Nå gjelder det å finne ut av hva som egentlig foregikk der opp. Folkene vi tok sitter på huset, og vil bli avhørt. De vil uansett bli tiltalt for våpenbesittelse, forhåpentligvis drap. Foreløpig må vi utgå fra et dette var et oppgjør med en rivaliserende bande. Jesper var ikke så sikker, men han holdt dette for seg selv. Jeg må straks delta på en varslet pressekonferanse, fortsatte kriminalsjefen. Regner med du tar deg opp til sykehuset og tar en prat med de to som er der, Jesper? Jesper nikket. Jeg tar det nå med en gang. Bra! Etterpå drar du rett hjem og sover. Det gjelder dere alle. Jesper skulle til å protestere, men Olav holdt opp hånden. Det er en ordre.
Ole satt oppreist i senga da Jesper kom inn på rommet. De hilste, og Jesper trakk en stol bort og satte seg. Ole hadde en liten bandasje limt fast på den ene tinningen. Heldigvis har du sluppet forholdsvis bra unna dette, begynte Jesper. Det kunne jo ha endt mye verre? Det har du rett i. Ole kjente på bandasjen. Denne er mest for å sikre at såret ikke blir infisert. Ellers er jeg ok.
Bra. Jesper smilte vennlig. Du fortalte litt i går, men vi trenger en bedre forklaring nå i litt roligere omgivelser. Han tok frem en liten taleopptager, satte den på, og la den på senga. Personalia ble lest inn, og Ole ble bedt om å gjenfortelle alt han kunne huske. Vel, begynte Ole. Det er egentlig ikke så mye jeg har å fortelle. Jeg husker jeg satt på kontoret og arbeidet med et anbud vi skulle levere. Det var blitt ganske sent på kvelden. Jeg vet at politiet fulgte med, for jeg så dem. I alle fall det jeg tror var politiet, for jeg hadde sett samme bil flere ganger tidligere. Ole ba ham gi signalement på bilen. En mørk blå Peugeot, svarte Ole og ble sittende litt avventende med et spørrende uttrykk i ansiktet. Da politimannen ikke så ut til å ville verken bekrefte eller avkrefte, fortsatte han. Ok. Jeg så aldri noen fremmede personer i kontorlandskapet, men ble slått ned bakfra før jeg rakk å reagere. De bar meg sikkert ut bakveien, men dette husker jeg ikke, for jeg var vel bevisstløs. Det neste jeg husker er at jeg kom til meg selv bak i en varebil. Bundet og med bind for øynene. Da bilen stoppet ble jeg båret inn i det jeg nå vet var en hytte i skogen, der dere fant oss. Ytte du på noe tidspunkt motstand, spurte Jesper. Jeg forsøkte å rømme da bakdørene ble åpnet, men med bind for øynene ble det jo helt umulig. Ole smilte litt skamfullt. Det eneste jeg klarte var å løpe rett i i et digert grantre. Jeg forstår, sa Jesper. Han også med et lite smil. Hva skjedde så? Vel, ikke så mye egentlig. De bar meg altså inn, og plasserte meg på en madrass i det lille kjellerrommet. Jeg hadde ingen mulighet for å rømme, for de satte håndjern både på hender og føtter. Ingen ting annet skjedde, bortsett fra når de kom ned med mat og drikke. Takk Ole, det er bra. Da spoler vi frem til i går natt. Greit, jeg lå og halvsov, og ble bråvekket av vill skyting rett over hodet på meg. Jeg visste jo ikke hva som skjedde, så jeg forsøkte å gjøre meg så liten jeg kunne. Tenkte kanskje en og annen kule kunne komme ned gjennom gulvplankene. Hørte du noe annet en skyting? Noen som sa eller ropte noe? Kan ikke huske noe slikt nei, svarte Ole. Uansett, etter et par minutter forsvant lyden av sko, og det ble stille. Så gikk lemmen ned til meg plutselig opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, men forventet å se menn med våpen. I stedet var den han fyren Peder Kilsvik som kom ned. Han hysjet på meg, og forsvant så opp igjen. Litt etter kom han ned igjen med nøkler til håndjerna. Så låste han opp, og vi smøg oss opp i stua. Akkurat da satte skytingen i gang igjen rett utenfor. Vi oppdaget en dør ut av hytte på bakveggen, og stormet ut på en veranda på utsiden. Derfra hoppet vi ned på bakken, og løp alt vi kunne inn blant trærne. Der ble vi liggende. Kan du huske hvilken vei dere løp, brøt Jesper inn. Ja visst. Vel nede på bakken løp vi langs veggen mot venstre. Mest fordi skytingen foregikk på motsatte siden av hytta. Ok. Fortsett. Flere biler kom kjørende, men det hørtes ut som om dette var kamerater av de som hadde holdt oss fanget. Derfor smøg vi oss lenger inn i skogen, før vi la oss ned igjen. Det var da vi så blålys inne mellom trærne. Vi fortsatte i den retningen, og kom til slutt frem til veien. Resten vet du jo.
Du har ingen ting annet du gjerne vil fortelle Ole? Jesper så alvorlig på ham. Nei, svarte Ole det var det hele. Og jeg er selvfølgelig svært takknemlig for at dere kom og reddet oss. Jesper fortsatte å granske Oles ansikt. Og du har ingen anelse om hvem det kan ha vært som angrep hytta? Beklager, svarte Ole. Din venn Jonny Keen. Tror du det er noen som helst mulighet for at han kan være innblandet? Jonny? Tøyser du? Vel er han tidligere soldat, men nei. Jeg kjenner Jonny ganske godt. Hvor skulle han fått tak i slike våpen fra? Han er dessuten bare én mann. Det må ha vært flere om dette angrepet. Det hørtes sånn ut på fottrinnene i alle fall. Skulle han liksom ha hatt med seg Arve og brannmann Sam, da eller? Ole lo høyt og viftet begge hendene foran seg. Nei nei nei. Den kjøper jeg ikke. Jesper lo ikke med, men hadde ingen flere spørsmål. Da tenker jeg vi er ferdige her, sa han. Vi frigjør rommet for besøkende, men vakta blir sittende utenfor. Takk for hjelpen, sa han da han reiste seg. Han samlet sammen opptageren, og begynte å gå mot døra. Midt på gulvet stanset han og snudde seg. En siste ting bare. Dere var begge kliss våte da vi plukket dere opp. Hvordan kan det ha seg? Vi falt i vannet, forklarte Ole. Hva mener du? Vannet var jo langt fra der dere befant dere? Jeg mener ikke i sjøen. Vet ikke om du la merke til det, men det rant en ganske bred bekk langs veien der vi kom ut av skogen. Det var mørkt, og vi falt uti. Begge to. Vi så sikkert passe dumme ut der vi lå, humret han. Jesper tenkte seg om litt, før han nikket og forlot rommet.
Ute på gangen satt Jonny, Fred og Sam og ventet. Hei gutter, sa Jesper. Da kan dere få gå inn. Han så litt ekstra lenge på Jonny. Jeg synes du ser litt trett ut Jonny? Har du ikke sovet i natt? Når du sier det, svarte Jonny, så har jeg faktisk hatt flere mareritt. Det må ha vært den stadige bekymringen over en kidnappet kamerat. Jesper smilte litt matt. Kanskje det, sa han. Kanskje det. Vel, slik det kan se ut vil dere nok ikke få noe særlig problemer med denne banden fremover. Jeg tror vi har fått kuttet av hodet på slangen. Vi kommer til å avslutte beskyttelsen dere krevde. Overvåkningen av lagerlokalet lar vi være foreløpig. Når tiden er inne vil dere få utstyret tilbake. Han snudde seg, og fortsatte mot rommet til Peder Kilsvik.
Peder så også litt medtatt ut, men hadde ingen synlige skader. Jesper gikk gjennom samme forberedende rutine som med Ole. Ja vel Peder, da vil jeg du forteller så nøyaktig du kan hva som skjedde. Peder kremtet, og begynte. Jo, jeg var på vei til jobben som vanlig. Jeg pleier å sykle. Sykler du til jobben Ryed? Det er veldig bra for helsen, og frisk luft om morgenen gjør underverker med hjernen. Man er liksom klar fra første sekund. Nei, svarte Jesper. Jeg sykler ikke til jobben. Kan vi kanskje komme tilbake til det vesentlige? Ja, selvfølgelig. Beklager. Altså, jeg syklet som vanlig. Langs veien stod det en slik VAN eller hva det heter. En kassebil, i alle fall. Sjåføren stod inne på fortauet med et utbrettet kart i hendene. Han vinket for å stanse meg. Jeg trodde han ville spørre om veien eller noe, men da jeg stoppet gikk sidedøren på bilen opp, og jeg ble trukket inn. Der inne fikk jeg bind for øynene, og hendene ble bundet. Jeg ble livredd. Det tror jeg du også ville blitt Ryed? Ja, sa Jesper. Det ville jeg blitt. Hva skjedde så? Vel, vi kjørte et godt stykke, og så ble jeg ført inn i hytta i skogen. De satte meg på en stol, tok av bindet foran øynene, og begynte å true meg. De ville ha meg til å hjelpe dem med å sørge for at forskjellige firmaer ikke fikk problemer med vårt kontor. Jeg nektet selvsagt. Da ble de svært ubehagelige, og skrek at de visste alt om meg, og hvor jeg bodde. De visste hvem min mor var, og dersom jeg ikke gjorde som de sa ville det gå ut over henne. Så kastet de meg inn på et soverom og ba meg tenke nøye over saken. Det kommer en annen mann senere som vet hvordan slike som deg skal håndteres, sa de. Så du noe til Ole Pettersen da du var der, spurte Jesper. Nei, men jeg skjønte at de hadde en eller annen innestengt i kjelleren. Jeg hørte de snakket om det, og at de var der nede med mat. Ok. Fortsett. Vel, jeg var veldig redd selvsagt. Det hadde gått noen timer da skytingen plutselig begynte. Jeg gjemte meg under dyna til det ble stille. Det virket ikke som om det var noen i hytta lenger, så jeg snek meg ut av rommet. Og da så du de døde mennene? Ja, jeg holdt på å snuble i den ene av dem. Du må forstå at det ikke er dagligdags for meg å snuble i døde mennesker, Ryed. Jeg var nær på å besvime der og da. Peder hadde fått et skremt uttrykk i øynene. Det forstår jeg, sa Jesper medfølende. Du klarer deg bra. Fortell videre. Vel, jeg tenkte bare på å komme meg bort derfra, men så kom jeg til å tenke på personen i kjelleren. Jeg gikk ned, og der fant jeg Ole Pettersen. Han hadde håndjern, så jeg gikk opp igjen og lette etter nøkkel. Den fant jeg i lommen på han jeg nesten snublet i. Da Pettersen var fri, løp vi ut døra til verandaen på baksiden. Vi så det var rigget til håndjern inne på soverommet også, sa Jesper. Hvordan kom du deg fri fra dem? De brukte dem ikke, svarte Peder. Jeg så de lå der, men de satte dem ikke på meg. Jeg forstår, sa Jesper. Videre. Resten av fortellingen var den samme Ole hadde fortalt, med bekken og det hele. Takk, sa Jesper. Da har vi det vi trenger. Du må ikke reise ut av landet på en stund, og være tilgjengelig for ytterligere avhør. Jeg tror ikke hverken du eller din mor vil få noen særlige problemer med disse folkene fremover. Vi klarte å ta de fleste, mest sannsynlig også lederen. Gudskjelov, stønnet Peder. Tusen takk, Ryed. Det var jammen bra dere dukket opp da dere gjorde.
Grand Hotel virket som det perfekte stedet å samles. De var der alle sammen. Onkel Fred, Jonny, Sam, Ole, Arve og Sara. Ja til og med Joakim Stiller hadde fått innbydelse. De kunne se at han følte seg litt beklemt fremdeles. Og hvorfor skulle han ikke det? Arve hadde fremdeles ikke forsonet seg med ham, og han var ikke typen som hadde lett for å bli «varm i trøya». Det var ikke mange dagene siden de nær hadde drept ham, og han visste de ikke næret veldig høye tanker. Likevel hadde de bedt ham med. Man kunne bli forvirret av mindre. Klokelig holdt han stort sett kjeft, men følte seg faktisk ørlite grann velkommen. En slik hyggelig sammenkomst var det mange år siden han hadde vært med på. Her trengte han ikke være redd for å bli skadet eller verre ting bare fordi man sa noe feil, eller så på feil mann på feil måte. En underlig ro. Det var det han følte.
De nøt en nydelig tre retters middag med god vin, øl og akevitt. Det ble kanskje litt feil å kalle det en feiring, og til å begynne med var det en respektfull stemning rundt bordet. De hadde bedt om, og fått, et stort rundt bord i et eget hjørne av lokalet. Når det i tillegg var et temmelig høyt lydnivå i restauranten generelt, kunne de snakke tilnærmet normalt til hverandre uten å risikere lange ører fra de nærmeste bordene.
Til å begynne med gikk samtalen rundt hva som hadde skjedd de siste to døgna, og det faktum at de hadde klart å befri Ole. Jeg visste dere ville komme, påstod Ole hardnakket. Det var i alle fall den tanken som hjalp meg. Er dere egentlig klar over hvor mange rare tanker en hjerne klarer å produsere i en mørk hyttekjeller ute i skogen? Legg så til en dose med «jeg kan bli tatt livet av når som helst», og en skitten madrass som eneste kosedyr, ja da har du god næring for fantasien. Jeg trenger å utbringe en skål for dere mine gode venner. At dere risikerte egne liv for å få meg ut gjør meg ganske enkelt sippete. Ole var blank i øynene da de løftet glassene. Alle følte de samholdet som sterkt og evigvarende.
Jonny lot det ikke skinne igjennom, men han hadde en sterk kamp gående innvendig. Han hadde drept mennesker før, men det var i tjenesten. Gjerne på lengere avstand også. Dette hadde vært annerledes. Nå var det som om sinnet var delt i to. Den ene delen, som han tenkte på som den lyse, kjempet desperat for å holde den mørke fra å overta kontrollen. Den visste at hvis den mørke først fikk fotfeste ville den spre seg som en svulst, og med lynets hastighet fullstendig knuse ham. De tre døde mennene var ikke akkurat medlemmer av sølvguttene, det visste han. Dette faktumet, samt vissheten om hva de hadde risikert, var demningen han satte opp. Når han nå satt og så på en smilende og glad Ole, kjentes demningen sterk og trygg.
Arve følte seg fremdeles ikke trygg på Joakim. Men han registrerte overrasket at det intense hatet hadde lagt seg merkbart. Mannen hadde tross alt gitt dem vitale opplysninger som sannsynligvis hadde reddet livet til en god kamerat. At han hadde handlet på ordre da han tok livet av broren lå også der og fløt i bakhodet. Uten å være for tydelig, fulgte han med på ham under middagen, og han likte at mannen var såpass tilbaketrukket. Det tydet på en viss respekt for de han satt sammen med. Joakim smilte på de riktige stedene, skålte når det var tid for det, men tok aldri initiativet til å si noe. Det virket som om de andre hadde godtatt ham, og Arve bestemte seg for å jobbe seg frem til en slags forsoning.
Kvelden fløt sakte fremover, og stemningen ble mer og mer lystig. Sara reiste seg, tørket munnvikene med en serviett, og slapp den på bordet. Tid for en drink i baren, utbasunerte hun. Blir du med Jonny? Hun hadde ham ved siden av seg ved bordet, og følte en stadig sterkere samhørighet. Det de to hadde gjort sammen hadde ført dem nærmere hverandre, og hun kjente en dyp respekt. Det var ikke mange som kunne utføre et slikt oppdrag. Men det var noe mer. Hun kjente en god varme spre seg hver gang han så henne inn i øynene, og innerst inne visste hun hva kroppen hennes igjen var i gang med. Selvfølgelig frue, svarte Jonny. Det skal være meg en ære. De reiste seg og gikk mot baren. Ingen andre gjorde tegn til å ville være med. Forstod at de gjerne ville være alene.
Fred hadde sett det tidlig. Kontakten de to hadde fått. Gleden han følte var sterk, men han var ikke sikker på om Jonny var helt klar over hva han var i ferd med å begi seg inn på. Sara var ingen lett person å hanskes med. Det visste han. Men hvem var han til å dømme? De fortjente det begge to. Han så på de andre rundt bordet. De var lykkelig uvitende om mye av den dritten som foregikk. Nå måtte de glede seg over denne seieren, men han var langt fra sikker på at dette var over. Det var oppnådd enighet med russerne om å la dette ligge nå, men det var alltid en fare for at noen ville handle urasjonelt.
Drinkene landet på bardisken, og de to skålte uten å si noe. Øyekontakten de hadde ble værende mens de satte fra deg glassene, og det var så vidt Jonny ikke veltet sin. Forsiktig nå, sa Sara. Vi skal ikke ha noe alkoholmisbruk her. Uten noe forvarsel strakte hun ut armene, la hendene på hvert av Jonnys kinn, trakk han ned til seg og kysset ham.
Legg igjen en kommentar