Kapittel 21
Jesper Ryed hadde en dårlig magefølelse dagene etter møtet med Jonny Keen og hans tre kamerater. Denne ble absolutt ikke bedre etter at Ole Pettersen hadde forsvunnet. Fra politiets side var det satt på en god del ressurser for å finne Ole, men så langt uten resultater. Mistanken til denne Alexi var stadig høyaktuell, og spaning hadde blitt iverksatt. Det som nå plaget han mest, var den tilsynelatende labre interessen Jonny og vennene viste for politiets arbeid. De burde hengt på som igler. Normalen her burde være stadige telefoner, og bekymret masing. I dette tilfelle så de ut til å være fornøyde med å få oppdaterte koder. De spurte selvsagt hvordan det gikk, men godtok litt for lett standardsvaret «vi gjør det vi kan». Det var ganske enkelt ikke normalt. Han var i det siste blitt helt sikker på at gjengen drev på med et eller annet for seg selv. Spaning på dem hadde blitt nedprioritert, mye på grunn av ressursene som ble brukt på Alexi og hans firma.
Det ble besluttet å plante en sporingsenhet på Alexi sin bil. Tillatelsen til dette hadde tatt tid å få, men nå var dette i orden. Enheten hadde sittet på i ett døgn nå, og en sivil enhet fulgte bevegelsene på trygg avstand. Et stort kart på veggen i møterommet hadde fått en del fargede nåler i seg, men de klarte ikke å lese noe annet ut av dem, enn at Alexi besøkte forskjellige kunder. Ingen privatadresser, og en tidlig konklusjon ble at han bodde i leiligheten de hadde besøkt over transportfirmaets lokaler. Det eneste litt rare hadde vært en tur til et område nord for Østernvann. Han hadde stoppet der i et kvarters tid, før han hadde kjørt videre. Et søk med Google Maps viste ingenting av interesse i dette området. Klokken var blitt ni på kvelden, og i det han skulle til å slå av datamaskinen og avslutte, plinget det i mobilen. Han tok den opp, og så at det var en melding fra overvåkningsprogrammet om at det var aktivitet i lagerbygningen. Raskt hentet han frem laptop ‘en Jonny hadde overlevert, og logget seg på. Han kunne snart konkludere med at to personer hold på med å kjøre en bil inn den store porten. De parkerte, og forflyttet seg inn på kontoret. Ja vel, sa den ene av dem. Da var det gjort. Jeg setter over en kopp kaffe. Den andre gryntet noe til svar, før han satte seg i en lenestol og slo på tv apparatet. Litt uinteressant små-prating mens trakteren surklet og gikk, og snart satt de med hver sin kopp. Jesper fulgte spent med på hva som ble sagt, men som ventet gikk det i det forutsigbare. Damer og biler. Etter en stund virket det som de gikk litt tomme, for ingen av dem sa noe på en stund. Hvordan tror du det går i natt, spurte plutselig han som hadde traktet kaffen. Regner med at det går bra, svarte den andre uten å ta øynene fra apparatet. Det Alexi vil, Alexi får. Du har vel rett. Men det er jo ganske spesielt. Dersom det er disse folkene som satte politiet på sporet synes jeg jaggu synd på dem. Jesper rykket til. En haug med synapser snublet i beina på hverandre i hjernen, og forskjellige koblinger falt etter hvert på plass. Han ventet, men ingen av dem sa noe mer. Etter femten minutter brøt de opp og forlot lokalet.
Jesper hev seg på telefonen til Kriminalsjefen. Ja, det er Nyberg? Hei Ole. Det er Jesper. Hei Jesper. Dette bør være viktig. Vi har mat på bordet, og vin til lufting. Beklager, sa Jesper. Men Jeg har kommet over informasjon som tilsier at et eller annet skal foregå nå i natt. Han forklarte omstendighetene, og hva han hadde hørt. Nå er det jo slik at vi har sporing på Alexi sin bil, som du vet. Jeg foreslår at vi utruster to biler med folk og våpentillatelser så raskt som overhode mulig. Selv kan jeg følge ganske tett på ham med min egen bil. Dersom noe skjer kan vi slå til raskt. Olav hørtes ikke overbevist ut. Jeg må si dette er et ganske tynt grunnlag å mobilisere så mye folk på. Overtiden alene vil bety store utgifter. Jesper klarte med en kraftanstrengelse å la være å miste beherskelsen. Man skriker ikke til sin egen sjef. Jeg er klar over det Olav, sa han så rolig han kunne. Men nå har vi altså en antatt kidnappet person vi vet kan være i livsfare. Vi er ganske sikre på at det er banden som holdt på å drepe Jonny Keen som står bak. Vi vet også at lagerbygningen er et av stedene denne gjengen opererer fra. En av karene nevnte altså nå nettopp Alexi med navn. Dette må da være den samme Alexi vi mistenker for å være innblandet i det som skjedde i Drammen, utført av samme bande. Dette blir litt for mange tilfeldigheter, synes du ikke? Det ble stille i andre enden noen sekunder, og Jonny lurte til slutt på om forbindelsen var brutt. Han skulle akkurat til å si hallo, da Olav til slutt snakket. Allright Jesper. Kjør på. Men dersom dette ikke fører til noe, ryker julebordet. Noen korte knegg hørtes. Olav synes nok han hadde vært ekstremt morsom. Ja, da får vi sørge for at det ikke skjer, svarte Jesper. Han også med en liten latter. Den hørtes nok ikke helt ekte ut. Til det var han alt for konsentrert.
Sara og Jonny hadde trukket seg tilbake fra hytta, og satt nå på huk bak den store bilen på tunet. Det er ikke mulig å få opp vinduet uten å knuse det, og det kommer til å bli hørt, sa Sara. Vi må endre taktikk. Selv om vi lokker dem ut igjen, vil det være vanskelig å komme seg usett inn. Jonny sa seg enig. Hva med å storme? Sara tenkte over forslaget. Det er selvfølgelig en mulighet, men vi vet at det er minst tre mann der inne. Sjansen for å mislykkes er stor. Med et tørt klikk gikk plutselig inngangsdøra opp, og en bred strime lys strømmet utover tunet. Halve Jonnys kropp ble med ett fullt synlig, og med en rask bevegelse kom han seg i skjul bak det store kjøretøyet. Ingen anskrik kom, så de hadde vært heldige. Med pistolene løftet fremfor seg ble de sittende og vente. En av mennene kom gående rett mot bilen, og stoppet ved førerdøren. To korte pip og blinkende lys, fortalte at han hadde låst opp, og døra ble åpnet. Han satte seg inn, og romstering innenfra tydet på at han lette etter noe. Så steg han ut. Hei, Nils! Ropet gjallet i den stille natta. Jeg finner dem ikke. Sikker på at de ligger foran? Sjekk i bagasjerommet, kom det så vidt hørbart innefra hytta. Mannen slo igjen døra, og var nå på vei rett mot dem. I det han rundet rundt bilens bakskjerm, reiste Jonny seg lynraskt, og den butte enden på en MP5 maskinpistol traff mannen hardt i tinning. Han seg sammen som en kokt spagetti og ble liggende urørlig. De lettet ham for våpenet han bar, som viste seg å være en Automatic Kalasjnikov, populært kalt AK47. De kjente begge godt til dette meget kraftige våpenet. Kast det innunder bilen, sa Sara, mens hun sjekket om mannen hadde håndvåpen i tillegg. Det hadde han ikke. Nå har vi sjansen vår, sa Jonny. Han hadde holdt døra under oppsikt. En ny kraftig dose adrenalin var blitt pumpet ut i årene, og hjernen fungerte lynskarpt. Nå er de bare to der inne. Det klarer vi. Sara nikket enig. Bøyd ned småløp de over tunet, og reiste seg opp inntil husveggen på hver sin side av døra. Jeg tar høyre, du tar venstre, hvisket Sara. Et kort øyeblikk så de hverandre inn i øynene. Begge visste hva den andre tenkte. Man kan trene på slike situasjoner om og om igjen, men det korte øyeblikket rett før en med viten og vilje utsetter seg selv for den ytterste livsfare gir en helt egen klarhet. Den felles opplevelsen av dette øyeblikket med et annet menneske setter varige spor. Et kort nikk, og de smøg seg sakte inn døra. Den lille gangen på innsiden ble forsert lydløst, og snart var de borte ved døra inn til selve stua, som stod på gløtt. Kun lyden av et program på TV hørtes. Med maskinpistolene hevet foran seg gikk de raskt inn. Jonny tok et overblikk til venstre, men den delen av stua var tom. Han fortsatte derfor rett frem, samtidig som han huket seg ned og lot våpenet sveipe mot høyre. Sara møtte et annet senario. Til høyre i stua, rundt tre meter unna, stod en av mennene og stirret rett på henne. Det tok et brøkdels sekund for hjernen hans å prosessere hva øynene så, før den sendte ut igjen høyspente signaler til musklene, godt smurt av adrenalin. Ølboksen han hadde i hånden falt i gulvet da han grep etter en pistol på et lite bord rett ved siden av. I sidesynet registrerte Sara også bakhodet på den siste mannen, sittende med ryggen til i en sofa midt på gulvet. STÅ I RO, ropte hun. Det var som om den stående mannen, nå med pistolen halvveis løftet, ikke hørte, eller brød seg om advarselen. I det han skulle til å klemme inn avtrekkeren, skjøt hun ham. Kula traff høyre skulder, og han spant rundt sin egen akse og dundret inn i veggen. Pistolen falt i gulvet med en skramlende lyd da fyren gikk i gulvet. Jonny rakk akkurat å se hva som skjedde, da mannen i sofaen kastet seg fremover på gulvet samtidig som han roterte 180 grader. Han ble liggende på ryggen med en AK47 pekende i deres retning. De rakk akkurat å kaste seg ned på gulvet bak sofaen, da helvete brøt løs. Det kraftige maskingeværet spyttet brølende ut en kaskade av dødbringende prosjektiler, som flerret opp sofaryggen som om den var laget av pappmasje. Jonny lå langflat på gulvet, og kunne nå se mannen mellom beina på den stakkars sofaen. Kulene pep nå få centimeter over kroppene deres, og han visste det stod om sekunder. Høyden på sofabeina kunne ikke være mer enn tjue centimeter, men han klarte å legge MP5 ‘en flatt på gulvet, pekende mot mannen, og fyre av en salve. Ak ‘en ble stille, og det eneste som hørtes var pesing fra den første mannen. Han hadde klart å komme seg på beina igjen. Den høyre armen hang slapt ned langs siden, og det dryppet blod fra fingrene. Han hadde klart å få tak i pistolen med venstre hånd, men måtte bruke den samme hånden til å holde seg i bordkanten for ikke å falle. Sara spratt opp i knestående og tok sikte. Slipp våpenet, kommanderte hun. Jeg kommer til å skyte deg igjen, denne gangen i hodet! Jonny hadde beveget seg rundt sofaen på venstre side, og dekket mannen derfra. Et kjapt blikk ned på gulvet var nok til å fastslå at mannen som lå der ikke utgjorde noen trussel. En av prosjektilene hadde truffen ham under haka, og kommet ut igjen omtrent midt oppe på skallen. Rart, tenkte Jonny. Jeg bryr meg ikke. Han visste at det var adrenalinet og en opptrent evne til å distansere seg som var årsaken. Han ville måtte håndtere dette senere, det visste han.
Så du vil at jeg skal overgi meg? Den skadde mannen stønnet ut ordene. Han sjanglet der han stod, og det var lett å se at han hadde mye smerter. Sara reiste seg og tok et skritt frem. Jeg vil at du skal legge fra deg pistolen, og så skal du fortelle meg hvor dere holder Ole Pettersen. Raskt kikket han ned på kameraten på gulvet, så på Jonny, før han igjen konsentrerte seg om Sara. Hun kunne se det foregikk febrilske kalkulasjoner der inne. Til slutt lukket han øynene halvt igjen, og med et resignert uttrykk smilte han skjevt. Du forstår det søta, at det er ikke så viktig for meg om det er du som gjør det eller mine egne. Min sjef tolererer ikke feil. Han nikket svakt sideveis med hodet mot kameraten på gulvet. Jeg tror han vil bli ekstra forbanna for dette. Øynene utvidet seg i det han slapp bordet og løftet pistolen mot henne. Sara trakk av, og mannens hode bikket bakover. Han var død før han traff gulvet.
Det var som faen, slapp det ut av Jonny. Han fant rett og slett ikke på noe bedre å si der han stod. Kom igjen Jonny. Nå må vi hente Ole. Sara virket helt uberørt av det som akkurat hadde skjedd. Raskt steget hun over mannen hun akkurat hadde skutt, og gikk bort til en av de to dørene som sannsynligvis førte inn til soverommene. Det ene rommet var tomt, men i det andre kunne de se en dyne som lå i en bylt i det ene hjørnet av senga. Den rørte på seg, så personen under hadde nok forsøkt å gjemme seg. I en av sengestolpene var det festet et håndjern, og en blank kjetting løp inn under dyna. Jonny løp bort, ivrig etter å befri kameraten. Ole! Det er Jonny. Kom igjen. Nå skal vi hjem. Han rev til side den tynne dyna, og personen under kom til syne. Jonny ble stående og stirre, men hjernen ville liksom ikke helt tro på signalene den fikk. Det var ikke Ole Pettersen som satt der sammenkrøpet opptil veggen! Det var en ganske liten og spe mann som satt der. Han så ut til å være rundt seksti. Håret som omkranset den bare issen var gjennomtrukket av svette. Han hadde kun på seg underbukse og helsetrøye. Ikke skyt! Mannen ropte mens han holdt begge hendene opp foran seg. Han var tydelig vettskremt, og tårene rant nedover begge kinnene fra de vilt oppsperrede øynene. Jonny og Sara ble bare stående og stirre. De hadde vært så sikre på å finne Ole der inne. Hvem i helvete er du, freste Jonny. Han var fremdeles oppumpet, og mannen i hjørnet begynte å hyle. Sara skjøv Jonny til side, la fra seg våpenet, og satte seg på huk foran den skjelvende fremtoningen. Ta det rolig sa hun mildt. Vi er ikke her for å skade deg. Vi trodde vi ville finne en annen her inne. Det er det hele. Hun løftet på kjettingen, som var festet til nok et håndjern rundt mannens ene legg. Jeg ser du har vært holdt her som fange, men nå skal vi befri deg. Kan du fortelle hvem du er, og hvorfor de holder deg her? Sakte falt mannen litt til ro. Med skjelvende munn fikk han stammet frem det de trengte å vite. Jeg heter Peder. Peder Kilsvik. De har holdt meg her i to dager. Jeg er bare en avdelingsleder i skatteetaten i Oslo kommune, men disse folkene krever at jeg skal jobbe for dem. Jeg har forsøkt å nekte. Han begynte å riste igjen. Nå truer de med å skade min gamle mor, hikstet han. Sara så opp på Jonny mens hun holdt frem håndjernet. Jonny tok hintet, og gikk for å finne nøklene. Du kan slappe av nå, Peder. Vi skal få deg løs. Så blir du med oss herfra. Jonny kom tilbake med en nøkkel han fant i lomma på en av mennene ute i stua. Den passet, og snart var mannen fri. Kom igjen nå. Opp og stå. Nå må du bli med oss. Sara hjalp den stakkars mannen på beina. Har du klær? Og sko? Peder nikket mot en stol i motsatte hjørne av rommet. Sort dressbukse, hvit skjorte og en tynn genser hang over stolryggen. Peder kledde fomlende på seg, og de begynte å ta seg mot utgangsdøra. Jonny hadde i mellomtiden saumfart resten av hytta, uten å finne flere steder det var mulig å gjemme en person. Det begynte å gå opp for dem at operasjonen i bunn og grunn hadde vært totalt mislykket.
De kom seg ut, og rundet den ene kortveggen. I det de skulle til å bevege seg videre nedover mot båten, stanset Jonny og lyttet. Hysj, sa han. Hørte du det? De ble stående helt stille. Over det svake suset av vinden i tretoppene kom det et svakt dunk. Jeg hørte det, sa Sara. Hun dro med seg Peder bak et tre, og satte ham ned på bakken. Nå må du bare sitte helt i ro her, sa hun inntrengene. Den lille mannen nikket. Lydløst snek de seg tilbake til hytteveggen. Et nytt svakt dunk. Så ett til. Det kommer fra innsiden av veggen, fastslo Jonny. Raskt saumfarte de veggene rundt hele hytta, uten å finne noen kjellerinngang. Lem, utbrøt Jonny. Det må være en lem i gulvet et sted. Inne i hytta igjen begynte de å leite etter en mulig nedgang, og det tok ikke lang tid før de fant den. Under det som var igjen av sofaen var det en liten nedsunket ring i gulvet. Ivrig dro de opp lemmen. Det var mørkt der nede, men med nattkikkertene på plass var det enkelt å se. En kort trapp førte ned til et jordgulv. Det var bare litt over en meters høyde, så de måtte sette seg på huk der nede for å få oversikt. Der, bare to meter fra dem, satt Ole Pedersen på en skitten madrass. Han var kneblet, med håndjern på hender og føtter. Allikevel lyste øynene av pur glede. Jonny følte en enorm lettelse skylle gjennom kroppen. Raskt ålte han seg bort til kameraten og klemte ham inntil seg. Vi må få ham ut herfra! Den kommanderende stemmen til Sara røsket Jonny tilbake til oppgavene som ventet. Ok Ole, vi får vente med klininga til vi har deg trygt hjemme igjen. Han smilte beroligende. Kort etter var Ole løs, og på ustøe bein fikk de han med seg opp i stua. Da de hadde kommet utenfor, og skulle til å runde endeveggen, smalt det. Det sprutet treverk fra plankene på hjørnet rett ved siden av Jonnys hode, og de kastet seg ned alle tre. Nok et par salver hvinte rett over hodene på dem. Det måtte være karen de hadde uskadeliggjort bak bilen som hadde kommet til hektene igjen, og funnet våpenet under bilen. Han har 30 skudd i magasinet, Sara. Jeg løper rundt på andre siden, så forsøker vi å få ham til å tømme seg. Ok. Jeg avleder, svarte Sara og nappet av et par korte salver mot bilen. Svaret kom umiddelbart. Sara telte. Et skudd i hjørnet, ti skudd i neste salve, rundt ti til i denne. Han har ikke mer enn maks 9 skudd igjen. Hun visste at han ikke hadde flere magasiner på seg, men det fantes flere inne i hytta.
Jonny la seg langflat på andre siden. Det ene beinet til mannen stakk fram bak bilen. Jonny siktet rolig, og skjøt. Han så kula rive opp mannens lår, og han skrek hjerteskjærende. Sekunder etter kom det en lang salve mot hjørnet han igjen hadde trukket seg bak. Det var lett å høre det metalliske klikket som betød at kreket var tom for skudd.
Jonny reiste seg og var på vei frem, da han hørte motordur. Inne mellom trærne skimtes lyktene fra minst to biler med kraftige dieselmotorer. Jonny løp bort til Sara og Ole. Vi må komme oss bort herfra skrek han. Og det i en jævla fart. De andre hadde også hørt bilene, og nå begynte de å løpe mellom trærne nedover mot båten. Selv ved hjelp av nattkikkertene gikk det ikke fort. Sara hadde Peder å drasse på, og Jonny måtte holde i Ole som ikke kunne se stort. Fordelen de hadde var at det ville ta litt tid før eventuelle forfølgere fikk tatt opp jakten, og det var ikke sikkert de hadde lykter. Snart kunne innsjøen skimtes mellom trærne, og båten lå der de hadde gjemt den. De løftet den lille farkosten ned til bredden, samtidig som de så lyskjegler langt inne blant trærne. Raska på nå, hveste Jonny. Sara satte seg helt foran, med Ole og Peder i midten. Jonny skjøv fra alt han kunne, og hoppet oppi bakerst. Frenetisk begynte de å padle utover. De hadde kommet et godt stykke fra land da den første av forfølgerne dukket opp ute på den lille odden. Stopp å padle, hvisket Jonny til Sara. Legg dere så flatt ned dere kan. Gummibåten var svart, og ikke lett å få øye på der ute på den mørke overflaten. Jonny kunne se i kikkerten at de speidet etter dem, uten å se noe. Det var da det skjedde. Det ganske tette skydekket hadde antagelig bare ett eneste lite hull i seg så langt det var mulig å se, og dette hullet klarte plutselig månen å finne. Helt opplyst lå de som en perfekt blink, uten mulighet til å slippe unna. Jonny kunne se en av mennene begynne å peke ut mot dem, før han satt seg på huk. Munningsflammen var det første de så. Deretter en vislende lyd i vannet rett ved båten, før smellet avsluttet det hele. Padle, ropte Jonny. Padle som faen. Flere skudd slo ned i vannet rundt dem, og de hev seg på årene og padlet så det fosset rundt baugen. De var kommet halvveis over, da skytingen plutselig stoppet. De så seg tilbake, og ble sjokkerte tilskuere til at hele området oppe ved hytta var forvandlet til et fyrverkeri av blinkende blålys. Kom igjen, sa Sara. Vi fortsetter. De satte i gang å padle, men det ble snart klart at de måtte ha blitt truffet. Båten ble bløtere og bløtere, og snart begynte den å ta inn vann. Det var ikke langt til bredden der bilen stod. Kanskje femti meter. Noen som ikke kan svømme, spurte Ole sarkastisk. Snart lå de i vannet og kavet. Sara og Jonny hev våpnene opp i den skrukkete pløsa som hadde vært en båt, og begynte å trekke den etter seg. Pesende nådde de land, og ble sittende utmattet i vannkanten. Alle ok, spurte Jonny. Ingen som ble truffet? Ingen svarte, noe som var en bekreftelse i seg selv. Mens de holdt på å trekke båten oppover stranda, hørte de plutselig lyden av et helikopter som nærmet seg i lav høyde sydfra. Snart kunne de se en kraftig lyskjegle komme sveipende over landskapet. Fort, ropte Jonny. Inn under trærne! Febrilsk dro de vraket av båten inn under et stort grantre, og krøp sammen så godt de kunne. Lyset bommet på bilen med bare noen meter, sveipte over der de lå, før helikopteret fortsatte over vannet mot den andre bredden. Der ble det hengende og saumfare strandsonen. Raskt bar de båten bort til bilen og fikk stablet den baki. Så kastet de seg inn og kjørte raskt fra stedet med slukkede lykter.
Jonny tok frem mobilen han hadde latt ligge i bilen, og ringte til Fred. Raskt satte han onkelen inn i situasjonen. Ikke bra Jonny. Politiet kommer til å legge sammen to og to, og det kommer til å bli jævlig vanskelig å forklare at noen andre enn dere har hatt interesse av å frigjøre Ole. Er klar over det, svarte Jonny. Folk er døde der oppe, og det kommer til å bli et helvetes oppstyr. Noen sekunder gikk uten at noen av dem sa noe. Vent litt! Jeg har en idé, sa Jonny. Om det vil lykkes er ikke sikkert, men det er muligens den eneste sjansen vi har. Han forklarte hva han hadde i tankene. De andre i bilen nikket ivrig, og etter å ha tenkt seg om var også Fred positiv. Bare sørg for å være forsiktige, sa han. Dette kan gå bra, men det kan også ende i total katastrofe. Jonny la på, og de begynte å planlegge mens Sara satte opp farten. Snart svingte de inn på veien som førte opp til området der hytta lå.
Lenge før de nærmet seg, slo Sara av lysene på bilen igjen. Nattkikkertene var igjen uvurderlige. De passerte vannet med den lille brygga, og snart så de avstikkeren inn til venstre. Sara kjørte så nærme hun torde, før de slapp ut Ole og Peder. Blålysene blinket inne mellom trærne. De nikket til hverandre, og de to begynte å gå. Forsiktig lukket de dørene, og begynte å rulle tilbake. Ved brygga var det mulig å snu, og de satte kursen hjemover. De hadde ikke kjørt i mer enn et par minutter før de møtte først én bil, så to til. Emblemene til NRK, TV2 og andre var ikke til å ta feil av. Dette kommer til å bli et festmåltid for media, sa Jonny og smilte.
Legg igjen en kommentar