Kapittel 20
Det hadde blitt mørkt da de nærmet seg Østernvann. Sara slukket billyktene de siste hundre meterne, og de brukte de infrarøde nattkikkertene i stedet. Det var helt utrolig hvor klart alt fremstod i det grønnaktige skjæret. Moderne biler i Norge har ikke mulighet for å slå alle lys helt av. Derfor har jeg vært nødt til å koble om litt, sa hun med et smil. Til og med bremselysene er av. Hun stoppet bilen innimellom trærne, femti meter fra bredden. Ingen ser oss herfra, sa Sara. Tror det er trygt å ha på lyset i bagasjerommet. Rolig og metodisk begynte de å kle seg. Svartmalte i ansiktet, i mørke stridsuniformer, så de fryktinngytende ut. Vestene var på, kniver på venstre lår, pistoler i hylstre på det høyre. MP 5 maskinpistoler hengene over brystet, og diverse granater festet rundt midjen sammen med ekstra magasiner til våpnene. Kommunikasjonsutstyret satt på hodet med tynne remmer. Til slutt ble hjelmene med kikkertene påmontert festet med hakestropper. Hjelmene var av ARCH typen. Lette, tettsittende og skuddsikre. Kunne minne litt om slike fjellklatrere benytter. De sjekket hverandre, for å være sikre på at alt var i orden. Mikrofonene ble slått på, og lyden testet. Disse er utrolig følsomme, hvisket Sara nesten lydløst. Likevel hørtes hun klart og tydelig i Jonnys øre. Han kjente han var klar. Det bruste i årene, og adrenalinet hadde begynt å bre seg i hele kroppen. Som han hadde savnet dette. Tanken på Sersjant Tom Andresen raste plutselig innover ham, men han klarte å skyve den bort. Det slo ham plutselig at han ikke hadde blitt plaget av drømmene på lang tid nå. Ok? Sara så alvorlig på ham. Ok, svarte han. Da er det ingen vei tilbake, fortsatte hun. Nå skal vi ta de jævlene. Neste gang vi ser denne bilen skal vi ha med oss Ole, og vi skal være uskadde alle tre! Er det klart? Det er klart, svarte Jonny. Overrasket tenkte han på hvor naturlig hun hadde tatt kommandoen, og hvor selvfølgelig han synes det var. Imponert-meteret hans gikk opp enda et hakk.
Båten ble pumpet opp av en innebygget gassflaske. Det var bare å trekke i en tynn line. Den ville fint kunne bære minst tre personer, slo Jonny fast. Med båten mellom seg, og padleårene liggende ombord, gikk de frem til bredden. Ingen lys var å se på den andre siden, og det var helt stille. Ok, sa Sara. Nå kjører vi.
Padleturen over til andre siden gikk uten problemer. Forsiktig i med årene, for å unngå plaskelyder. Inne i den lille bukta steg de sakte ut, og uten en lyd løftet de den lille farkosten på land. Den veide så godt som ingenting. Opp dit under de buskene, hvisket Sara. Da båten var gjemt, be ble stående å lytte. Ingen menneskeskapte lyder var å høre, og forsiktig begynte de å smyge seg oppover blant trærne. Det var enkelt å ta seg frem, takket være nattkikkertene. Små hvite lys kom til syne lengere fremme, og snart kunne de se hytta tydelig. Det var lys i alle vinduene bortsett fra det helt til venstre. Langveggen var mot dem, med en fem-seks meter lang veranda midt på veggen. Fra denne gikk en dør inn i hytta. Det så ikke ut som en hovedinngang, så den måtte være på en av de andre sidene. Ingen mennesker var å se. Jeg tar venstre, du tar høyre, hvisket Sara. Mottatt, hvisket Jonny tilbake. Sakte, og muse stille, beveget de seg krumbøyd vider. Jonny smatt inn under verandaen, som stod på påler ytterst. Høyden var rundt halvannen meter. Han registrerte i øyekroken at Sara nådde veggen, og forsvant rundt hjørnet til venstre. Ingen å se her, hørte han henne si. Ikke lys i vinduene. Han skulle akkurat til å smyge seg frem fra verandaen mot høyre side, da døra over ham gikk opp med et lite knepp. Raskt satte han seg på huk helt inne ved veggen. Fottrinn over ham fortalte at noen hadde kommet ut. Helt stille satt han slik mens personen over ham gikk frem og tilbake noen ganger. Mellom glipene i gulvplankene kunne Jonny kunne se det var en mann. Så blinket det i en lighter, og lukten av røyk seg ned til ham. En lang kraftig rap unnslapp lungene der oppe, så en kraftig stemme. Fy faen så kjedelig! Hva i helvete har vi gjort galt som må sitte her langt uti skauen sammen med mygg og knott? Jonny benyttet lynraskt anledningen til å hviske til Sara, overdøvd av mannens egen stemme. Kontakt. En person ute på terrassen. Mottatt, fikk han tilbake. Fyren over ham fortsatte å klage sin nød. Hva mener du Nils? Hvor lenge skal vi sitte her å være barnepassere? Han stod der og røkte en stund, og en metallisk lyd indikerte at han klemte sammen en ølboks. Ny rap. En stemme hørtes fra innsiden, men for svak til at ordene kunne oppfattes. Ja da, ja da, jeg vet det. Det var terrassemannen igjen. Det er bare så kjedelig! Når de andre kommer skal jeg be om….. Stemmen gikk over til svak utydelig mumling i det han gikk inn og lukket døra bak seg. Alt klart, meldte Jonny. Minst to mann i hytta. Fortsetter mot høyre. Sara kvitterte med to raske klikk på sendeknappen. Sakte tittet han rundt hjørnet. Ingen å se. Hovedinngangen måtte være på den andre langveggen. Forsiktig krøp han under de opplyste vinduene, og kom seg bort til neste hjørne. Raskt titten han frem i et halvt sekund. Ingen der heller. På tunet foran inngangen stod en stor mørk Land Rover.
Jeg holder meg mest hjemme, hvisket hun plutselig. Hva mener du? Jonny lurte et øyeblikk på om han hadde hørt feil. På fritiden. Av og til går jeg på kino også. Jeg har noen venninner, så en og annen bytur blir det jo. Jonny smilte for seg selv der han satt på huk klemt inntil hytteveggen. Dama har altså åndsnærværelse nok til å dra denne samtalen NÅ! Det er helt vanvittig! Pila på imponert-meteret gikk opp i det røde feltet. Og jeg har ikke noen kjæreste for øyeblikket. Det oppsummerer vel omtrent de tingene du lurer på? Jonny var så perpleks, at det eneste han fant på var to klikk med sendeknappen. Vi må få oversikt over hvor mange som er der inne, sa Sara. Vi trekker oss tilbake til trærne, så skal jeg lokke dem ut. To klikk fra Jonny. De snek seg inn mellom trærne ut fra hver sin endevegg. Klar? To klikk. Et skarpt smell brøt stillheten. Sara må ha kastet en stein eller noe mot veggen. Straks ble det en del romstering der inne, og mannsstemmer hørtes. Sakte gikk inngangsdøra opp, og to menn kom forsiktig ut med løftede automatvåpen. Med hver sin lommelykt lyste de rundt på plassen der bilen stod. En av dem gikk rundt bilen, og lyste i alle retninger før han gikk tilbake. De mumlet noe til hverandre, og begynte forsiktig å bevege seg til hver sin side. Da de nådde hver sin endevegg, lot de lyktene sveipe innover i skogen. Jonny lå flatklemt mot bakken, gjemt bak et tre og noen lave busker. Men MP5 ‘en siktet han på «sin» mann, klar til å ta ham ut. Lyskjeglen sveipte rett mot der han lå, og han krommet pekefingeren rundt avtrekkeren. Så svingte lyset videre. Han hadde ikke blitt oppdaget. Mannen fortsatte rundt hytta, og snart møttes de to på baksiden. Må ha vært en fugl eller noe, sa en av dem høyt. Mulig, sa kameraten. Men jeg liker det ikke. En av dem tente en sigarett, og sugde på den mens de beveget seg tilbake mot døra. De ble stående der til røyken ble tråkket ned i grusen. Hele tiden lyste den mest skeptiske av dem rundt seg med lykta. Ser ut som om de bare er to. Det var Saras hviskende stemme i øret. Jonny skulle til å klikke «enig», da en skygge plutselig beveget seg over taket inne i hytta. Noen hadde passert foran en lampe. Det kunne ikke være en av de to, for de hadde ikke rukket gjennom døra enda. Rettelse, Sara. De må være minst tre. Han forklarte kort hva han hadde sett. Bra observert Jonny. Bli der du er. Jeg vil sjekke vinduene på min side. To klikk. Sara snek seg bort til endeveggen, og reiste seg sakte opp ved siden av de to smårutede vinduene. Raskt kikket hun inn, men det var bekmørkt der inne. Hun trakk ned nattkikkerten, og tittet igjen. Ingenting. Samme prosedyre med det andre vinduet. Først trodde hun dette rommet var tomt også, men noe fanget oppmerksomheten hennes. Lengst bort i rommet kunne hun skimte en liten strek som var en anelse lysere enn omgivelsene. Hadde streken rørt på seg? Hun stirret innbitt for å forstå hva hun så. Så gikk det opp for henne. Det var tenner. En halvåpen munn med hvite tenner. Var dette Ole? Plutselig forsvant den lysende streken. Hadde han lukket munnen? Eller snudd på hodet? Hadde hun innbilt seg det hele? Nei, hun var sikker. Det var en person der inne. Hun undersøkte haspene på begge vinduene. Det var som hun tenkte. Kun den nederste var satt på. Latskapen lenge leve. Folk dro i den nederste haspe for å lukke vinduet, og satte den på. Den øverste ble ofte bare hengende. Hun trakk en sagkrakk som stod et stykke unna inntil veggen, og kløv opp. Slik rakk hun frem til øverste del av vinduet. Hvis hun kunne greie å lage en åpning øverst, kunne det være mulig å stikke ned en tynn gren eller noe. Men vinduet lot seg ikke rikke. Hun måtte finne på noe annet.
Han svevde. I et brusende mørke befant Ole seg i en slags merkelig vektløs tilstand. Kavende med armer og bein forsøkte han å ta seg til overflaten. Overflaten? Var han under vann? Nei, det kunne ikke stemme. Han klarte jo å puste. Panisk forsøkte han å få orden på tankene. Litt etter litt klarnet det. Han kunne kjenne bevegelser og høre lyder. Han var i en bil. En vill smerte i høyre tinning krevde oppmerksomhet, men armene satt fast bak på ryggen. Etter hvert forstod han at noe var bundet foran øynene også. Så kom det til ham, og panikken truet med å ta kveletak igjen. Det siste han kunne huske var at han jobbet på kontoret. På en eller annen måte hadde de klart å ta ham, selv om de hadde hatt politibeskyttelse. Nå gikk det mot den sikre død. Det var han sikker på. Men hvorfor hadde de ikke bare drept ham der og da? Selvfølgelig. Det ville bli et jævla oppstyr med et lik liggende for politiet å finne. Han skulle fraktes til et sted de kunne bli kvitt ham uten noe oppstyr. Erkjennelsen slo ned i ham. Han skulle dumpes i vannet! Slik de hadde gjort med de andre. Først skytes, så dumpes i vannet. Hittil hadde dette med faren de var i, og utsiktene til å bli tatt av dage vært litt fjern. Som en kino man var på, og så ting litt fra avstand. En usynlig gardin mellom oppfattet virkelighet og reell virkelighet. Gardina var nå revet til side, og den reelle virkeligheten slo ned i ham med voldsom kraft. Den lynskarpe erkjennelsen av at dette faktisk var slutten, satte i gang et helt ubeskrivelig panikkanfall. Oles hjerne gikk nesten i svart, og han ble liggende å hyperventilere. Det eneste han kjente var ren redsel, og den hadde fortrengt alt annet.
Sakte men sikkert roet den desperate følelsen seg. Fornuften kom sakte sigende tilbake i den overopphetede hjernen. Det er sannsynligvis grenser for hvor lenge kroppen klarer å opprettholde en slik ekstrem forsvarsstilling, greide han å tenke. Jeg kan ikke bare ligge her å forgå. Jeg må se etter løsninger. Hendene var så hardt bundet at de var blitt helt følelsesløse. Blindet, uten mulighet til å bruke armene, var føttene det eneste verktøyet han hadde. Med disse begynte Ole å lete rundt på gulvet. Han visste ikke hva han lette etter, men å bare ligge der som en gris på vei til slaktebenken var ikke noe alternativ. Størrelsen på rommet han befant seg i, bekreftet følelsen av dette var en varebil av noe slag. Ingenting annet enn et teppe han lå på var å finne. Oppgitt måtte han erkjenne at han bare måtte ligge der og vente til de ankom stedet der henrettelsen skulle foregå. Bilen saknet farten, og Ole kjente at de nå hadde svingt inn på en mer humpete vei. Kort etter stanset bilen helt opp, og Ole hørte det gikk i begge dørene foran. Raskt la han seg til rett foran bakdørene, med beina løftet. I det bakdørene etter lyden å dømme var på vei opp, langet han ut alt han kunne. Han kjente det ble et godt treff, for dørene ga etter. Et smerteskrik hørtes utenfra, men Ole brød seg ikke. Raskt akte han seg ut, og snublet seg fremover i den retningen han mente var bort fra bilen. Uten å kunne se noe ble det en desperat og tafatt handling. Få tak i den drittsekken, hørte han noen rope bak seg. Slapp av, sa en annen stemme. Han kommer ikke langt. Så rett siste taler hadde hatt, tenkte Ole i det han sakte seg ned langs trestammen han hadde løpt rett inn i. Halvt i svime registrerte han at de to mennene løftet ham opp, og bar ham inn i en eller annen bygning. Det ble bakset en god del rundt, og det kjentes som om han ble løftet både opp og ned flere ganger. Endelig ble han ble slengt opp på en madrass. Hendene ble frigjort fra den stramme forbindingen, bare for å bli erstattet av håndjern. Beina fikk også håndjern. De burde hete beinjern, tenkte han. Forbauset registrerte han at hjernen var i stand til å dra slike tankerekker midt oppi situasjonen han befant seg i. Bindet for øynene ble fjernet, men det totale mørke svelget ham igjen straks mennene lukket seg ut. En rask undersøkelse viste at begge settene med håndjern satt fast i kraftige bøyler montert på veggen. Rolig liggende på madrassen slo det ham at han ikke hadde blitt henrettet. Ikke ennå i alle fall. Hva betydde det? Kanskje bøddelen ikke var ankommet? Tankene raste vilt rundt i hodet. Erkjennelsen av situasjonen han var i satte i gang et nytt panikkanfall, men denne gangen klarte han å puste seg rolig.
Legg igjen en kommentar