Kapittel 19
Beskjeden de ventet på kom to dager senere. På T-banen som sist, av samme mann. Denne gangen sa han ikke noe, bare lirket ubemerket en lapp inn i Jonnys hånd. Lappen inneholdt kun dato, klokkeslett, og koordinater oppgitt i lengde og breddegrad.
Opphuggeriet var nå blitt et slags hovedkvarter, og samme kveld var de alle samlet. Innerst i hjørnet av kontoret satt Joakim Stiller. Han stirret mest ned i gulvet. Noe annet var ikke å forvente. Han hadde blitt oppdatert, og hadde lovet på sin mor at han ville hjelpe. Det hadde ikke vært enkelt å få Arve med på å gi mannen en sjanse, men Oles bortføring måtte ha første prioritet. Dette hadde han innsett. Allikevel næret han et intenst hat til denne skurken, og trodde ikke et øyeblikk på at han var til å stole på. Situasjonen ga ham likevel ikke mye til valg, så foreløpig ville han spille med. Det store dilemmaet for Arve var selverkjennelsen av at han selv ikke ville være i stand til å ta livet av kreket. Hvordan hevne sin bror nå? Han fikk se hvordan dette utviklet seg, men denne Joakim skulle følges med på. Det var bra sikkert.
Jonny grep ordet. Ok, så har vi fått beskjed. Det er tre dager til møtet skal finne sted. Ingenting nytt har utspilt seg oppe i lagerbygningen som kan hjelpe oss, så disse koordinatene er det eneste vi har å gå på. Jonny hadde hver dag vært i kontakt med Jesper Ryed for å få dagens kode til overvåkningskameraene, som han så distribuerte til de andre. Politiet hadde ikke hatt noe nytt å fortelle heller, ut over at de jobbet med saken. Han ga lappen med koordinatene til Fred, som åpnet Google Maps på maskinen på skrivebordet, og tastet inn tallene. En rød boble plasserte seg midt i et skogkledt område. Hva faen, sa Sam. Vil de møte oss midt ute i svarte skauen? Det hørtes et forsiktig kremt borte fra hjørnet. Kan jeg få se, spurte Joakim spakt. Han reiste seg og kom mot gruppa som var samlet foran skrivebordet. Arve stirret olmt på ham, og de to ble stående å se på hverandre i et par lange sekunder. Det var en total mangel på aggressivitet i Joakims øyne, og Arve tok et steg til side. Vær så god, sa han rolig og slapp Joakim frem. Kan du zoome ut litt, så jeg får en bredere oversikt? Joakim hadde bøyd frem mot skjermen. Fred rullet bakover på musa, og hele Oslo og omegn kunne nå ses. Den røde bobla stod nå i et skogholt på østsiden av Østernvann, nord for Oslo. Så zoomer du rolig inn igjen, litt ad gangen. Fred zoomet. Bobla pekte nå på en tynn vei langs vannet, med en liten avstikker frem til en liten brygge. Ok, sa Joakim. Jeg vet hvor dette er. Det er ikke lett å se på grunn av tett granskog, men dere ser den veien inn til venstre, noen hundre meter nord for brygga? Litt inn på den veien går det en kjørbar sti frem til en hytte. Sikkert ikke mer enn hundre meter inn. Det er så vidt mulig å se sjøen mellom trærne fra hytta. Ikke langt syd for vannet ligger Ila fengsel. Har vært der flere ganger faktisk. I hytta altså, kom det raskt. Han så seg unnskyldende rundt. De andre tenkte sitt. En tatovert dråpe for hvert år inne. Joakim kremtet og fortsatte. De planlegger nok å møte dere ved brygga, og så ta dere dit. Den hytta brukes mest til spesielle anledninger. Hva slags spesielle anledninger, Joakim? Fred så intenst på ham, men det så ikke ut til at han trengte å overtales. Dit tar vi folk som på en eller annen måte trenger å overtales. Har sett en del heftige ting foregå der inne. Den brukes også som skjulested, dersom noen trenger å ligge litt lavt i en periode. Dersom dere ikke får bind foran øynene når dere kjører fra brygga, vil jeg si det er et godt tegn på at dere ikke kommer derfra i live. Ok, da har vi en viss oversikt, sa Jonny. Vi må anta at det er der Ole blir holdt. Vi har tre dager på oss til å komme opp med en plan.
Igjen overrasket onkel Fred dem. Tiden er inne for at dere skal møte en svært god venn av meg. Sara, sa han med ørlite høyere stemme enn vanlig. Døra til kontoret gikk opp, og inn kom en dame på vel tretti. Under en sort olabukse, høyhalset lys tettsittende genser og en kort sort vindjakke, var det lett å se hvor veltrent hun var. Det mørke ganske kortklippede håret, som var lenger på høyre side, skapte en perfekt symmetri med det litt smale ansiktet. Det faste klare blikket oste av selvtillit, og hun beveget seg kattemykt. Jonny kjente litt overrasket på en umiddelbar tiltrekning. Hei, sa hun og nikket. Det var helt stille i to sekunder, før Joakim med et tydelig hikst, ravet bakover og falt langflat på gulvet. Han sprellet seg på beina, før han raste bort og satte seg på stolen i hjørnet han først hadde sittet i. Han hadde fått tilbake det vettskremte blikket. De andre stirret forundret på det som skjedde, før de igjen konsentrerte seg om Sara.
Fred bare smilte. Dette er min medhjelper for tiden, forklarte han. Hun heter selvsagt ikke Sara, men det er det hun skal hete fremover. Sara trakk på skuldrene, og satte opp et uskyldig uttrykk. Jeg liker å være Sara. Da hun smilte viste hun frem en jevn og hvit tannrekke. Hyggelig å hilse på dere. Etter en runde med håndhilsning, fortsatte Fred; Dere gjør klokt i å ikke undervurdere denne kvinnen. Joakims reaksjon burde underbygge dette. Han er en stor mann, men hun hadde ikke noen problemer med å «overtalte» ham til å bli med hit. Fred laget hermetegn i lufta med begge hender, og så lurt bort på henne. Sara her snakker perfekt norsk, men er opprinnelig Britisk. Hun snakker åtte språk flytende, blant annet Russisk. Hun har sin bakgrunn fra Britisk SBS, som kan sammenliknes med de Amerikanske Navy Seals. I sin tropp gikk hun for å være en av de absolutt beste, uansett kjønn, og hun har erfaring fra flere skarpe operasjoner. Nå jobber hun for en annen organisasjon, og derigjennom med meg. Tro meg, sa han og så alvorlig ut. Hun er et livsfarlig våpen!
Sara hadde bare stått og hørt på, uten å foretrekke en mine. Omtrent slik man ville sett ut når noen leste opp ingrediensene i kjøttkaker. Ikke hør for mye på Fred, sa hun og slo ham lett i skuldra med knyttneven. Han har en tendens til å smøre litt tykt på. Jonny var 100% sikker på at de to vennene hans, i likhet med han selv, hadde slukt hvert ord som ferske reker. At Joakim borti hjørnet trodde på dem gadd han ikke tenke på en gang. Sara er fullt oppdatert på bakgrunnen til hver og en av dere. I tillegg kjenner hun organisasjonen til Julik Ivanovic temmelig godt. Hun kommer fra nå av til å bistå med å få hentet ut Ole. Jeg kan også opplyse om at Julik, via noen omveier, har fått beskjed om å avslutte dette tullet. Dersom ikke Ole dukker opp frisk og fin innen i morgen klokka 12, er det å regne som et avslag fra hans side. Da er hanskene av. Her skal du se hvor vi tror han holdes. Det siste sa han henvendt til Sara, som bøyde seg interessert over dataskjermen. Etter litt diskusjon om området rundt hytta, snudde Sara seg og gikk bort til Joakim. Han forsøkte å presse seg enda lenger inn i hjørnet, og holdt opp begge hendene. Ta det rolig, pep han. Jeg hjelper til her! Sara satte seg på huk foran ham, og la hendene på mannens lår. Jeg hører det, sa hun med en rolig inntrengende stemme. Jeg ville bare være sikker på at du forstår alvoret. Hun klemte til over lårene, og Joakim rykket til. Vi skal snart foreta en liten aksjon i den hytta, og dersom vi oppdager at dine opplysninger er bare bittelitt feil, eller Gud forby sender oss rett i en felle, skal jeg personlig dra av deg alt skinnet og tvinge deg til å spise det. Joakim var blitt hvit igjen, og så vekselvis på henne og de andre i rommet. Før han rakk å pipe noe mer, reiste Sara seg og snudde seg rundt. Er det mulig å få en kopp kaffe her eller?
Pus hadde fått nytt mykt skinn å ligge på under varmepumpa, i stedet for det gamle badehåndkle. Det har du fortjent, sa han da katta fornøyd gikk tre runder rundt seg selv, før den la seg. Litt ekstra godt i matskåla hadde det også blitt. Lite visste nok dyret om hva det hadde utrettet. Eller..?
Han gikk til sengs, men hadde trøbbel med å få sove. Mye hadde skjedd i løpet av dagen, men det var ikke årsaken. Han greide rett og slett ikke å få dette utrolige kvinnemennesket ut av tankene. Han hadde aldri truffen henne før selvfølgelig, men likevel var det som om han hadde kjent henne i årevis. Hadde det vært innbilning, eller hadde hun sett oftere på ham enn på de andre? Nei, det kunne ikke stemme. Ren og skjær ønsketenkning. For alt han visste var hun gift og hadde en skokk med smårollinger. Uansett var hun uoppnåelig. Hans sunne fornuft og underbevisstheten var i åpen krig. Hun hadde minnet ham om skuespillerinnen Kirsten Dunst fra Spider-Man, tenkte han. Bare med litt smalere ansikt. Og penere, la underbevisstheten til. Han gledet seg allerede til i morgen. Da skulle de møtes på huggeriet igjen. Skamfull kom han til å tenke på at det var for å planlegge neste skritt, i tilfelle Ole ikke dukket opp.
Klokka ble tolv, uten at Ole ga lyd fra seg. Mobilen hans var heller ikke til noen nytte. Den hadde vært død siden han ble kidnappet. Mest sannsynlig hadde SIM-kortet blitt fjernet for å hindre sporing. Ingenting hadde endret seg der. Samme feilmelding. Arve, som var stasjonert utenfor Oles leilighet, meldte om null aktivitet. De ventet i to timer, før Arve fikk beskjed om å avbryte, og komme til huggeriet. Sam hadde vakt på brannstasjonen denne dagen, og var forhindret. Så mye fri jeg har grått meg til den siste tida er det ingen vei utenom, hadde han unnskylt seg da han ringte Jonny. Det går fint Sam. Dette blir først og fremst planlegging. Ole er ikke kommet til rette, så nå må vi gjøre noe. Sam høres ikke overrasket ut.
Jonny fikk anledning til å snakke med Sara på tomannshånd mens de ventet på Arve. De hadde satt seg på en benk utenfor kontorbygget. Det viste seg at de hadde deltatt i den samme konflikten i et tilfelle, om en med helt forskjellige oppgaver. Jonny måtte nesten le av alle de tåpelige tankene han hadde hatt kvelden før. Nå i dagslys, snakkende med Sara, virket de fjerne. Allikevel merket han at praten gikk veldig naturlig. Hun var så lett å prate med. De snakket det samme språket i samtalene rundt tjenestetiden, og snart delte de morsomme episoder de hadde opplevd. I et tilfelle la hun hånden sin på Jonnys arm mens hun kastet hodet bakover og lo høyt. Jonny lo med, og inni seg kjente han elektriske ilinger bre seg rundt i kroppen, med utspring fra berøringspunktet. Skulle han forsøke å få ut av henne om hun var gift, eller hadde en kjæreste? Han bestemte seg for å vri samtalen i den retningen så umerkelig som mulig. Og nå for tiden da? Jeg forstår at du har en del oppdrag fremdeles, men hva bruker du fritiden til? Sara så litt forundret på ham. I det hun trakk pusten for å svare, svingte Arve inn foran bygget. Hun avbrøt, knep øynene litt sammen og smilte lurt. Tror det er på tide å jobbe litt.
Inne på kontoret gikk Fred, Arve, Jonny og Sara i gang med å studere området rundt den angivelige hytta mer inngående. Joakim bidro så godt han kunne. Han hadde blitt litt varmere i trøya nå, og forholdet til ham hadde normalisert seg litt hos de andre også. Bare Arve hadde fremdeles den samme kalde avstanden. Ingen bebreidet ham for det. Dersom Ole blir holdt der opp, ville det mest sannsynlig vare væpnede vakter på plass, sa Fred. Enkelt vil det uansett ikke bli. Sara hadde satt seg i en lenestol, uten å delta i samtalen, men nå rettet hun seg opp og tok ordet. Slik jeg ser det er dette en jobb som må gjøres om natten, helst med få folk. Jeg foreslår Jonny og meg selv, ingen andre. Ingen sa noe, så hun fortsatte. Jeg har tilgang på alt nødvendig utstyr, og vi er begge trente soldater. Det beste slik jeg ser det, er å ta oss over vannet fra syd. Derfra er vi godt dekket av skog, og det bør ikke være noe problem å nå hytta usett. Første prioritet vil være å lokalisere Ole. Derfra får vi bare handle etter forholdene. Må vi ta ut vaktene, så får det bli slik. Fortsatt ingen som sa noe, og Sara så på dem med hevede øyebryn og oppfordrende øyne. Dersom noen har en bedre plan, er jeg lutter øre. Hun satte seg tilbake i stolen, og med en interessert mine begynte hun å granske neglene sine. Jonny var den første som brøt stillheten. Sara har rett. Dette er den beste måten, og jeg er klar. Når kan vi sette i gang? I morgen natt, sa Sara likegyldig. Jeg ser det går en vei langs Østernbekken, sa hun og viftet med en pekefinger mot PC skjermen, uten å se i dens retning. Den går helt frem til vannet på sydsiden. Vi to bør ta oss opp dit nå med det samme for å rekognosere. Så møtes vi her i morgen klokka 21.00, går igjennom utstyret jeg kommer til å ha med, og setter i gang. Jonny kjente spenningen stige. Det var bemerkelsesverdig å observere hvor selvfølgelig dette virket å være for Sara. Var hun virkelig så uaffisert? Han kjente hvordan respekten steg, og nå skulle de på oppdrag sammen. Forventningen bruste allerede i blodet.
45 minutter senere parkerte de i enden av veien. De passet på å ikke kjøre helt frem til bredden i tilfelle noen fulgte med fra andre siden. Samtalen de to hadde hatt under kjøreturen var av det profesjonelle slaget. De hadde oppdatert hverandre på en del taktiske handlingsmønster, og hvordan kommunikasjonen mellom dem skulle foregå under oppdraget. Jonny ville vite hva hun hadde tenkt å ta med av utstyr. Vent og se, hadde hun sagt. Kommer litt an på hva jeg finner. Du kommer ikke til å bli skuffet. På dette tidspunktet hadde Jonny seget inn i en sterk følelse av beredskap og klar tenkning. Tanken på hva Sara gjorde på fritiden sin var veldig fjern nå. Dette er alvor. Nå er det med livet som innsats. Det er som å sykle, tenkte han. Det sitter i ryggmargen.
Sakte snek de seg frem til de siste trærne, og fikk god oversikt over begge sider av vannet. Enkelt å sette ut en lettbåt herfra, sa Sara. I følge Joakim skal hytta ligge rett opp for odden du ser på andre siden der. Hun pekte, og Jonny var enig. Vi bør gå i land i den lille bukta til venstre for den, mente han. Lettere å skjule båten der, og vi vil være mindre utsatt. Sara var enig. Tror ikke vi trenger å se så mye mer her. Har du feltuniform fremdeles? Det har jeg, svarte Jonny. Men den er ganske lys i fargen. Jeg tar med en mørk en beregnet for nattoppdrag. Den ble bare brukt noen få ganger under øvelser. Selv om det er noen øl siden jeg brukte den skal jeg nok klare å presse meg inn. Det tror jeg nok går bra, svarte Sara. Ingenting i veien med din kropp. Du ser fremdeles veltrent ut. Jonny kjente at han rødmet litt, men det så ikke ut til at hun la merke til det. Så hun hadde studert kroppen hans? Tull! Man trengte ikke å studere en kropp nøye for å gjøre seg opp en slik mening. Et raskt blikk var nok. Ned på jorda, nå Jonny.
Nøyaktig klokken 21.00 dagen etter kom Sara kjørende inn på huggeriet i en sort Volvo XC 90. Fred og Jonny hadde vært der en god stund allerede. Dagen hadde gått med til å sørge for at Pus hadde det han trengte, Sjekk av uniform og andre små forberedelser. Dagens telefonsamtale med Jesper Ryed på politikammeret hadde ikke frembragt noe som helst nytt, bortsett fra en ny kode til programmet, og han delte ikke noe med dem heller. Commando-metoden var det eneste riktige her. Det hadde forresten vært merkelig lite aktivitet i lagerbygningen i det siste, tenkte han. Hadde de klart å avsløre overvåkningen via Oles telefon? Neppe. Da ville nok utstyret vært fjernet nå.
Sara stoppet, gikk ut av bilen, og åpnet bakluka. Jonny ble stående og stirre. Det var skuddsikre vester, kniver, infrarøde hjelmkikkerter, hjelmer, håndvåpen med lyddempere, to MP5 maskinpistoler, Sjokk og røykgranater, ammunisjon til våpnene, profesjonelt kommunikasjonsutstyr, og sist men ikke minst, en sort oppblåsbar militær gummibåt med årer. Han glemte et øyeblikk at han stod i et bilopphuggeri på Tveita i Oslo, og var noen sekunder tilbake i Afghanistan. Til og med lydene og luktene fra leieren kunne han ane. Hvordan har du fått tak i alt dette så raskt, fikk han til slutt spurt, mens han forsøkte å riste av seg følelsen. Sara svarte som vanlig med et dagligdags tonefall, som om det var en ny type brød de diskuterte. Vi har et beredskapslager her i byen. Kan du finne noe her på tomta vi kan sverte ansiktene med? Burde vel ikke by på det største problemet?
Jonny gikk for å finne noe til ansiktet, og Sara ble stående og se etter ham. Det var ganske lenge siden hun hadde vært i et fast forhold nå, og Jonny var en stilig kar. Hun plukket ganske tidlig opp signalene han sendte ut, og visste han var sjarmert av henne. Dette var hun vant til fra menn, det var ikke det, men denne gangen kjente hun faktisk at hun likte det. Hun hadde holdt på å begynne å le da han hadde forsøkt å lure samtalen over på privatlivet. Det var bare så overtydelig. Heldigvis hadde de blitt avbrutt. Sara hadde mange sterke sider, men subtilt small-talk var ikke en av dem. Rett på sak. Det var hennes motto. Går du rundt grøten lenge nok, faller du til slutt nedi. Da kan det bli skikkelig grisete, hadde faren formant. Hun innså at dette var den største grunnen til at tidligere forhold hadde strandet. Hun klarte ganske enkelt ikke å innta den litt svakere rollen i et parforhold. Den direkte væremåten kunne virket pirrende på mange menn i begynnelsen, men over tid følte de seg truet. Nei, ikke truet, tenkte hun. Mer forbigått. Intellektuelt var hun også fullt på høyde, vanligvis et hakk eller to over. Ikke mange rundt henne hadde IQ på 123. Hun trente mye, og kunne være borte på oppdrag i lengere perioder. Den konstante lyvingen om hva jobben gikk ut på, kostet også. Uansett endte det så i beskyldninger begge veier, og til slutt brudd. Hver gang hadde hun bestemt seg for å forbli singel. Men et menneske har jo behov? One night opplegg hadde det også blitt noen av, med disse hadde bare etterlatt henne med en sugende tomhetsfølelse. Hun innså at sex alene ikke var nok. Derfor hadde hun litt etter litt forsonet seg med tilværelsen. Men så var det denne Jonny. Hun følte en samhørighet med ham hun ikke hadde kjent siden tiden i SBS. Det intense kameratskapet der hadde gjort noe med henne. Da hun sluttet hadde det oppstått et vakuum inne i henne som ingen riktig hadde klart å fylle. Jonny kom gående med en liten pose. Tror vi har det vi trenger her, sa han smilende. Sara smilte tilbake. Bra. Da tror jeg vi er klare.
Legg igjen en kommentar