Kapittel 18
Klokka ni samme kveld var de samlet inne på kontoret. Fred hadde skjenket kaffe til alle, og så satt seg igjen. Jonny sørget for at alle var samkjørte om situasjonen til Ole. Beskjeden var at de bare ville snakke, og hvis vi kom til en forståelse ville vi ikke være i noen form for fare. Vi vet jo alle at dette er bullshit. Vi skal ryddes av veien, ingen tvil om det. Personlig har jeg det ikke i meg å bare sette meg på knærne og vente på nakkeskuddet, og jeg regner ikke med det er særlig fristende for dere andre heller? Hadde vi visst hvor Ole blir holdt kunne vi forsøkt noe, men slik situasjonen er, må vi vel bare avvente. Det er jævlig frustrerende! Så snudde han seg mot Fred. Du sa du trengte hjelp til noe? Fred ventet litt før han svarte. Han satt med hendene foldet over brystet og så alvorlig ut. Jeg har mannen med dråpetatoveringen fanget. Han sa det rolig, som om han fortalte at han hadde vært ute med søpla. Jeg har ham her. De tre andre rykket til. Hva er det du sier, ropte Arve. Han var halvveis oppe av stolen. Dere hørte meg, svarte Fred. Han sitter bundet og innesperret rett i nærheten. Hvordan i all verden har du klart å få fatt i ham? Det var Jonny som snakket nå. Han så skeptisk på sin onkel. Du rår da ikke over ressurser til å drive klappjakt på folk? Fred tok frem pakka og begynte å rulle en røyk. Jeg tar ikke lett på folk som slår meg i hodet. Jeg liker heller ikke at folk i min egen familie blir truet. Jeg fortalte deg at dette ville bli håndtert Jonny. Husker du? Ja, jeg husker det, men forstod ikke hva du la i det. Tenkte bare du var forbannet, og litt groggy etter slaget i hodet. Begge deler er riktig, sa Fred. Men nå er det altså håndtert. Grunnen til at jeg ville ha dere alle her, er selvfølgelig denne saken med din bror. Fred så bort på Arve, som så forvirret ut. Hvordan vet du noe om det, spurte han. Et raskt blikk på Jonny ga ham svaret. Selvfølgelig. Du har holdt Fred her informert hele tiden. Jonny har informert meg, det er riktig, sa Fred. Men jeg måtte hale det ut av ham. Sannheten er at jeg har hatt ganske god oversikt hele tiden. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer, men jeg er litt involvert med en del mennesker som får Julik Ivanovic til å fremstå som en ubetydelig liten fis i en snøstorm. For all del, han har en sterk organisasjon gående, og innad i den er han som en fryktet gudfar å regne. Det står betydningsfulle folk bak ham, men dersom ting drar seg ordentlig til er han ubetydelig. Vanligvis gjøres det ikke noe med folk som Julik. Han har sin funksjon, og det er en viss balanse i systemet. Allikevel oppstår det av og til situasjoner der en viss justering blir nødvendig. Å skade sentrale folk, eller true deres familiemedlemmer, er en slik situasjon. Nå skal vi først håndtere denne dråpefyren, så får vi ta dette med kamerat Ole senere. De ble bare sittende og måpe av det Fred fortalte. Sam var den første som fikk samlet seg. Betyr det at du har folk her i Oslo nå, som hjelper deg? Vi har noen folk her i landet, ja. Akkurat nå har jeg fysisk assistanse fra en av dem. Og ikke begynn å spørre om hvem og hvordan og så videre. Dere får ingen svar, før det eventuelt blir nødvendig. Jonny var overveldet. Den mannen som satt foran ham, som han hadde kjent hele livet, hadde tydeligvis levd et dobbeltliv. Han kjente hvordan respekten for onkelen vokste mange hakk. Fred reiste seg, gikk bort til skrivebordet og trakk ut en skuff. Så dro han opp en pistol, som han la på bordet. Du er den som har mest å hevne her, sa han og så på Arve. Arve kjente hvordan han ble kald innvendig. Du mener vi skal drepe ham, spurte han forskrekket. Mange var de gangene han hadde ønsket død og fordervelse over brorens mordere, men nå ble det veldig reelt. Han var ingen drapsmann! Jeg vet ikke om jeg klarer det, sa han stille. Det forstår jeg, sa Fred. Men dersom ikke du gjør det, må jeg. Dessuten vil det sende et dårlig signal dersom dette ikke blir håndtert. Ingen sa noe på en stund, og Jonny kunne se hvordan Arve slet med følelsene. Jeg har en idé, sa Jonny til slutt. Slik gjør vi det.
Mannen de dro ut fra redskapsboden og inn i spiserommet så ikke bra ut. Han blødde fra flere sår i hodet, men tatoveringen var lett synlig. Det ene buksebenet var opprevet, og hendene var stripset. De satte ham i en stol midt på gulvet, og noen flere strips hindret ethvert forsøk på å rømme. Så satte de seg uten et ord, og bare så på ham en lang stund. Mannen ble mer og mer urolig, og stirret fra den ene til den andre. Endelig klarte han ikke å holde ut stillheten lenger. Hvorfor er jeg her? Dere har tydeligvis tatt feil av meg og en annen, ropte han. Jonny reiste seg, tok frem mobilen, og satte seg på huk ved siden av ham. Ta en titt på dette. Han viste mannen en bit av videoen fra møtet i lagerbygningen. Og jammen var du ikke der litt senere også! Ny film. Denne gangen ble du litt rikere, kan det se ut som! Mannen stirret olmt på telefonen. Jonny dro stolen sin frem så han ble sittende rett foran mannen, som nå hadde fått et bestemt drag i ansiktet. Ja vel, det er meg. Jeg vet ikke hvordan dere har fått tak i de filmene, men dette har vel ikke noe med dere å gjøre? Der tar du nok litt feil, sa Jonny. Hvordan vet du at vi ikke jobber for Julik? Du burde vært død for lenge siden, men slapp tydeligvis unna? Mannen svarte ikke. Selvfølgelig fordi du utmerket godt vet hvem vi er. Du kan nekte til krampa tar deg, men vi vet det var du som ga Fred her en stygg bulk i hodet. Jonny nikket mot Fred, så videre mot Arve. Det var også du som sørget for å eliminere broren til Arve her. Mannen så forvirret ut. Å, du husker ikke? Ikke så rart. Det har vel vært så mange. Men dette var den gangen dere arrangerte bilulykken ute ved padleklubben ved Kolbotn. Mannen kastet et raskt blikk mot Arve, før han så ned. Han sa fremdeles ikke noe. Derfor blir det vi nå skal gjøre ikke bare en passende hevn, men vi gjør verden en stor tjeneste. Jonny dro pistolen opp av høyre jakkelomme, og la den på sitt høyre lår. Ut av den andre lomma fisket han en eske patroner, og la den på det venstre. Han løftet pistolen, og med et velsmurt klikk lot han magasinet gli ut av skjeftet. Så begynte han sakte å fylle det opp med patroner fra esken. Et blikk opp på mannen mellom hver patron fortalte at mannen ble mer og mer panisk i blikket, og svetten begynte å sile nedover tinningene. Dere kan ikke bare skyte meg, ropte han. I helvete! Dere kan ikke bare skyte meg! Kan vi ikke? Jonny så kaldt på ham og fortsatte å lade. Pusten gikk tungt nå, og mannen begynte å rykke i stripsene. Ta det rolig. Du kommer ikke noen vei. Dessuten går alt mye raskere og mindre smertefullt hvis du sitter stille. Lettere å treffe godt da. Dette forstår du vel, vandt til å ekspedere folk som du er. Mannen sluttet å rykke, og ble bare sittende å pese med oppspilte øyne. Slik, sa Jonny og skjøv det fulle magasinet på plass. Så tok han ladegrep, og la pistolen fra seg på låret igjen. Det eneste som gjenstår nå, er å bli enige om hvem som skal gjøre det. Fred, med kulen i hodet, eller Arve som mangler en bror. Hvem foretrekker du? Mannen bare stirret tilbake, tydeligvis for redd til å oppfatte spørsmålet. Både Fred og Arve hadde reist seg. Jeg vil, sa de i munnen på hverandre. Hmm. Dere kan ikke gjøre det samtidig. La oss trekke lodd. Her er en eske fyrstikker. Så lot han dem trekke om den lengste fyrstikken. Fred smilte lurt da han vant. Da er det bare å sette i gang Fred, sa Jonny og flyttet stolen sin unna. Vi andre går inn på kontoret så lenge. Kom inn når du er ferdig. Det står en bil klar til å klemmes sammen, så den vil bli en passende kiste for vår venn her. Mannen hadde på dette tidspunktet resignert fullstendig, og satt nå bare med lukkede øyne. Han visste han hadde tapt denne gangen. Nå ventet bare det uunngåelige.
Da de to var alene, stilte Fred seg opp rett foran mannen, og satt pistolen mot panna hans. Er du klar, spurte han. Mannen så bare på ham med matte øyne. Det var tydelig at han var hinsides fornuftige tanker. Fred stod slik en stund. Så rynket han pannen og så ut som om han tenkte på noe. Etter noen sekunder dro han en stol bort og satte seg rett foran den skjelvende kroppen. Plasserte høyre fot på kanten av stolen midt mellom mannen bein, la pistolhånden på sitt høyre kne, pekende på fyrens mage. Jeg kom til å tenke på noe, sa han funderende mens han strøk langs pistolens overflater med venstre hånd for liksom å fjerne noen usynlige flekker. Du har tydeligvis havnet på kant med din gamle gjeng, og nå ble du enkelt funnet og plukket opp av andre. Disse andre er av en helt annen kaliber, og de hadde ikke noen problemer med å finne deg. Er du med? Mannen blunket raskt flere ganger, og forsøkte å ta inn over seg det som ble sagt. Han var ikke død ennå. Det visste ha. J…ja, fikk han til slutt stammet frem. Bra, sa Fred. Da er vi enige om fakta. Han vinklet pistolløpet ørlite til høyre og trakk av. Lyden var øredøvende i det lille lokalet, og kula slo inn i veggen bak den vettskremte mannen. Heisan, jeg var sikker på å treffe på dette korte holdet. Fred så forundret ned på pistolen, så tilbake på mannen. Slike er utrolig lette på avtrekkeren. Mannen pustet pesende gjennom nesa, og øynene var som store kuler. Det jeg kom til å tenke på, fortsatte Fred, er om du kanskje har lyst til å hevne deg bittelitt på din tidligere oppdragsgiver i stedet for å bli et sammenklemt lik. Mannen sluttet å puste noen sekunder, og Fred kunne se hvordan det arbeidet der inne. Hva mener du, kom det til slutt hest. Skal du ikke skyte meg? Sannsynligvis, svarte Fred. Jeg bare sitter her og lar tankene fly litt. Du kjenner jo disse folkene ganske bra, ikke sant? Jeg regner ikke med at du har så mye til overs for dem lenger, siden de forsøkte å fjerne deg? Og nå skylder du dem kanskje en god slump penger også? Mannen nikket. Litt ivrigere nå. Øynene hadde fått tilbake en mer normal størrelse. Jeg hadde ikke gjort noe galt, halvveis ropte han. Vi fikk et oppdrag som gikk galt, men det var ikke min skyld! Jeg er ikke en jævla tyster! Allikevel ble det et helvete. Alle som hadde noe med oppdraget å gjøre ble fjernet. Jeg ble tatt med ut i skogen, men klarte å overmanne to av mine tidligere venner. Trodde i alle fall de var mine venner. Han så tankefullt ned mot gulvet. Fred lot mannen tenke seg om litt. Du forstår sikkert at de andre der inne tror jeg allerede har skutt deg? Fred kastet på hodet mot kontordøra. De kommer ikke til å bli glade. Særlig han du myrdet broren til. Helvete, dette er vanskelig for meg også. Den organisasjonen jeg tilhører tar ikke lett på angrep mot sine egne. Fred gned seg over den fremdeles godt synlige skaden i hodet. Så nå er det altså slik at vi har noe uoppgjort med din tidligere arbeidsgiver. Du kan sitte på viktig informasjon vi trenger. Dersom du ikke har et spesielt ønske om å dø her og nå, kan jeg forsøke å overtale dem der inne. Nytt nikk mot kontoret. Før du svarer, vil jeg bare opplyse deg om en liten ting. Fred bøyde seg helt inntil mannens ansikt. Du tror kanskje den gjengen du var en del av hadde en del makt, og var farlige å motsi. Jeg lover deg at du vil se ting litt annerledes dersom du skulle finne på å bløffe oss på noe vis. Mannens ansiktsuttrykk hadde sakte forandret seg til ren iver. Dere kan stole på meg. Jeg har gjort mye de siste årene jeg ikke er særlig stolt av, men en ordre var en ordre. Kan jeg hjelpe dere med noe, er jeg mer enn villig! Jeg forstår hvor du kommer fra, sa Fred. Nå gir jeg deg en sjanse til å i alle fall begynne å rette opp noe av det. Hva heter du forresten? Joakim. Joakim Stiller. Bra, sa Fred. Det stemmer med det vi visste fra før. Faktisk vet vi alt om deg. Jeg går nå inn og tar en prat med mine venner. Er de ikke enige, så dør du.
Legg igjen en kommentar