Kapittel 17
De neste dagene forløp uten dramatiske hendelser av noe slag, og livet gikk mer eller mindre tilbake til vante rutiner. Beskyttelsen var på plass, og vennene måtte innrømme at politiet gjorde en god jobb. De var vanskelige å få øye på, men så man godt etter, og visste hva man så etter, oppdaget man dem. De møttes fremdeles på treningssenteret og puben, men var ekstra forsiktige når det ble snakket om «saken». Onkel Fred var tilbake på jobb, og da han og Jonny satt og småpratet i en lunsjpause, styrte Fred samtalen inn på bråket på T-banen igjen. Du har ikke snakket om dette på lenge Jonny? Han så lurt bort på nevøen med halvt sammenknepne øyne, mens han rev løs sneipen som hadde festet seg i underleppa. Jonny flyttet litt urolig på beina. Var det ikke nok at du fikk deg et kakk i hodet synes du? Fred lente seg bakover i stolen. Vel, du skal se at din gamle onkel tåler mer enn du aner. Jeg liker å tenke at vi to kan være helt ærlige med hverandre. Vi har ikke annen familie her i landet enn oss to, så det er viktig at vi holder sammen. Jeg har TV vet du, og holder aviser. Det er tydelig at det foregår saker og ting. Du ville vel ikke holdt tilbake noe for meg, ville du vel? Han understreket uttalelsen med et lagt trekk av rullingsen. Jonny tenkte seg om. Det var et ganske langt sprang fra mediedekningen om Drammenssaken, til hans episoder på T-banen, og overfallet på onkelen. Visste han mer enn han ville innrømme? Jonny ristet tanken av seg og bestemte seg for å ikke involvere ham mer enn nødvendig. Så du tror det er en kobling mellom det vi, men særlig du opplevde, og den saken i Drammen? Du er nok den beste til å fortelle meg det, sa Fred og tok en slurk kaffe. Han satte koppen ned, og fant frem pakka med rullings. At han fremdeles hadde en liten sneip igjen av den gamle i munnviken så ikke ut til bety noe. Men du gjør lurt i å ikke undervurdere meg, fortsatte han Det er fugler som synger og jeg har alltid likt fuglesang. Han så skrått bort på Jonny mens han rullet. Kall det gjerne en sjette sans. Av og til er det som jeg hører bjeller i bakhodet, og akkurat nå høres det ut som Notre Dame midt i påska. Jonny lo høyt. Hadde alltid hatt et livlig språk denne onkelen hans. Ok, ok. Jeg skal fortelle. Det er tydeligvis ingen vei utenom. Enda en gang gikk Jonny gjennom alt som hadde skjedd siden Fred havnet på legevakta. Da han var ferdig ble de sittende lenge i taushet. Fred var godt i gang med sin tredje røyk, og ny kaffe hadde måttet traktes. Dere gjorde helt rett, sa Fred til slutt. Dere ville ikke klart å beskytte dere selv. Det var forresten interessant det du fortalte om mannen med dråper tatovert på kinnet. Det var han som besøkte meg, selv om han ikke var invitert. Har ikke tenkt så mye på ham, men nå husker jeg det. Slik jeg ser det har dere klart å skade gjengen til denne Julik Ivanovic kraftig, men denne dråpemannen har sluppet unna? Ser slik ut ja. Det vel først og fremst et problem for Arve selvsagt, men det er vel flere enn han som har en høne å plukke med den fyren. Jonny smilte skjevt mot onkelen. Hvordan vi skal greie å finne ham derimot, det er en større utfordring. Han er nok minst like jaktet på som oss, og ligger nok i skjul et eller annet sted. Hvis han da ikke allerede har forlatt landet. Som jeg fortalte så har han nok ikke noe pengeproblem. Onkel Fred røykte ferdig, stumpet røyken og reiste seg. Vi får se. Har ikke du en haug med biler å demontere?
Ole jobbet overtid. Firmaet var i sluttfasen med å levere inn et stort anbud til en viktig kunde. Et stort nytt forretningssenter skulle installere fullt overvåkningsutstyr i hele bygningsmassen. Det var hard konkurranse i bransjen, så det var viktig å få kostnadene så langt ned som overhodet mulig. Han var valgt til prosjektleder, og det lå mye prestisje i å kunne innkassere oppdraget. Bortsett fra hans eget kontor var det ganske mørkt i lokalet. Han hadde tittet ut et par ganger, og kunne se en bil stå parkert litt bortenfor inngangen. Det var en mørk blå Peugeot. Politiet visste han. Han hadde observert den flere ganger tidligere. Han hadde vært ganske skvetten de første dagene etter hendelsen i Jonnys leilighet, men hadde sakte men sikkert fått orden på nervene. Det var jo alltids en mulighet for at de ikke lenger stod på dødslista. Skurkene hadde jo egentlig ingen beviser mot dem, kun mistanker. Vi rydder opp litt for å være sikre. Var det ikke noe slikt den uheldige mannen i leiligheten hadde sagt? Men selvfølgelig, det hjalp sikkert ikke at den samme mannen hadde forsvunnet fra jordens overflate. Ole strakte seg bakover i stolen. På tide med en siste kopp kaffe, så en liten økt til, før han ville avslutte for kvelden. De hadde noen timer på seg i morgen også. Dette skulle gå bra. Han reiste seg og gikk de få skrittene bort til det lille kaffekjøkkenet. Det siste han rakk å tenke før alt ble svart, var at kanna inneholdt akkurat nok til en halv kopp.
To dager etter praten med Onkel Fred, satt Jonny igjen på T-banen på vei til jobb. Han hadde ikke sett noe mer til verken lyslugg eller guttegjengen. Bra, tenkte han. Det er nok dritt i verden fra før. På Stortinget stasjon kom det på en mann i førti-årene som satte seg på setet til venstre for ham. Mannen var dresskledd, med en kledelig bart. Toget satte seg i bevegelse, og etter noen sekunder sa mannen lavt; Du kjenner ikke meg, men jeg vet godt hvem du er. Jeg vet også at det sitter to politibetjenter i andre enden av vogna. Jonny rettet seg opp, snudde seg overrasket og stirret på mannen. Helt ukjent, kunne han konstatere. Dersom du ikke vil at Ole Pettersen skal dø i dag, så setter du deg rolig tilbake og later som ingenting, fortsatte mannen med den samme lave stemmen. Hyggelig fyr, denne Ole, men ganske tung å bære. Tro meg på mitt ord. Jonny satt helt stille. Det var bare kjevemuskulaturen som arbeidet mens han slet for å kontrollere det plutselige sinnet som blaffet opp i ham. Han forstod bare så altfor godt hvor dette bar. Vi ble aldri helt ferdige med dere forstår du, fortsatte mannen i det samme rolige stemmeleiet. Vår mann som skulle rydde opp er sporløst borte, og det liker vi ikke. Ikke misforstå. Han er enkel å erstatte, men det betyr at han mislyktes. For se, her sitter du jo, lys levende. At dere har noen politifolk gjemt i skyggene er ikke noe problem for oss, men vi vil gjerne finne en måte å løse vårt lille dilemma på, og trenger derfor å møte dere uten å ha dem til stede. Du vet sikkert hvem jeg tenker på når jeg sier dere, men for å unngå misforståelser, så gjelder det Kjell Samberg, Arve Oppland og deg selv. Jeg lover at dere ikke skal bli skadet på noe vis, såfremt vi blir enige. Dersom du forstår, vil jeg gjerne at du nikker. Jonny nikket umerkelig. Fint, da forstår vi hverandre. I løpet av svært kort tid vil du få beskjed om hvor vi vil dere skal møte oss. Han reiste seg for å gå av på stasjonen de akkurat seg inn på. Du virker som en intelligent person, Jonny. Derfor trenger jeg ikke forklare så inngående hva som vil skje med din venn dersom politiet skulle bli innblandet. Mannen snudde seg, og forvant ut på perrongen.
Jonny rev opp mobilen og slo Jesper Ryed sitt nummer. Ryed her! Jesper, det er Jonny. Ja, hei Jonny. Bra du ringte. Jeg skulle faktisk akkurat til å ringe deg. Jonny hørte straks at politimannens ikke var komfortabel. Vi må snakke. Vi mistenker at noe har skjedd med Ole. Han satt sent og jobbet i går kveld, og våre folk satt utenfor. Etter hvert ble klokken veldig mye, uten at han hadde kommet ut, og vi begynte å bli bekymret. Vi vil svært gjerne unngå å ringe til dere, men her måtte vi gjøre et unntak. Ole svarte ikke, så vi tilkalte sjefen for firmaet, som som kom og låste oss inn. Han lurte selvfølgelig på hva politiet hadde med Ole å gjøre, så vi slo en plate om at han hadde ringt etter oss for hjelp. Det var lys på inne på hans kontor, men ingen Ole. Vi har fremdeles ikke funnet ham, og ingen respons på mobilen så langt. Det som gjør at vi tror noe galt har skjedd, er at det var tydelig søl av kaffe på gulvet ved trakteren, samtidig som lokket til kanna lå halvveis innunder benken. Kanna selv stod på benken som vanlig. Hvem går fra det på denne måten? Jonny bare satt og hørte på uten å si noe. Skulle han fortelle? Han bestemte seg for å vente. Dette høres ikke bra ut, fikk han til slutt sagt. Regner med dere fortsetter å lete? Selvfølgelig Jonny. Vi har også med umiddelbar virkning endret kode for å logge seg på overvåkningsprogrammet. Her har du den nye. Koden ble lest opp. Du bør også forhøre deg rundt blant venner og bekjente. Det skal jeg, svarte Jonny. Vi holder kontakten.
Jonny informerte Sam og Arve, før det var på tide å stige av. De reagerte selvsagt med forferdelse. Det eneste vi kan gjøre er å avvente situasjonen, hadde Jesper sagt. Politiet kommer ikke til å finne ham tenkte Jonny for seg selv. Jeg anser dette for å være et militært oppdrag fra nå av.
Inne på bilopphuggeriet var ikke onkelen å se. Han måtte være et sted, for sjappa var åpen. Jonny begynte å arbeide, men klarte ikke å konsentrere seg. Tankene fløy i alle retninger, og til slutt satte han seg på en motorblokk som stod på en pall. Samle deg nå Jonny. Hvordan ville du løst dette i strid? Hadde de hatt en adresse, ville et lag blitt samlet. De ville ha kommunikasjon, skuddsikre vester og automatvåpen. Så ville stedet blitt omringet, og forhandlinger ville tatt til hvis mulig. Hvordan situasjonen til slutt ble løst, avhang fullt og helt av hvordan hendelsene forløp. I verste fall utviklet det seg til skuddveksling. Om den kidnappede overlevde var da høyst usikkert, så dette var siste utvei. Når man var soldat, var man klar over at slike ting kunne skje, og hadde akseptert at det var en del av jobben. Ole var ingen soldat, og Jonny følte sterkt på at det var han selv som hadde trukket vennene inn i dette. Ikke hadde han noe lag med topptrente soldater å sette inn heller. Riktig bekledning og våpen? Definitivt ikke. Han reiste seg og begynte å arbeide igjen. Dagen gikk uten at han klarte å se noen løsning. Rett før han skulle til å skifte for å dra hjem, stod plutselig onkelen foran bilen han holdt på med. Hei Jonny. Du og kameratene dine må hjelpe meg med en sak. Jonny rettet seg opp fra motorrommet. Selvfølgelig. Kom med det. Jeg vil at dere kommer hit på huggeriet i kveld. Jonny tørket hendene på en fille. Det blir nok ikke så lett Fred. Det har nemlig oppstått en situasjon. Han satt onkelen inn i situasjonen. Så nå kan vi ikke gjøre stort annet enn å vente til vi blir kontaktet igjen. Fred så alvorlig på nevøen. Greit, jeg forstår. Men i mellomtiden trenger jeg altså hjelp. Ta med deg Sam og Arve, og møt meg på kontoret her klokka ni i kveld. Dere vil ikke angre på det. Jeg skal forklare når dere kommer.
Legg igjen en kommentar