Kapittel 14
Jesper Ryed hadde fått ansvaret for å avhøre mennene de hadde arrestert ved Seilforeningen. Det hadde ikke gitt noen resultater. Ingen av dem hadde sagt noe. De hadde faktisk ikke snakket i det hele tatt. Den eneste gangen det kom lyd fra dem, var når de uttalte ordet «toalett». Eller helt tyst. Det var frustrerende. men hva kunne de gjøre? Tortur var som kjent ikke gangbar metode lenger. Jesper kunne likevel på en måte forstå hvorfor tortur hadde blitt brukt i tidligere tider, da menneskerettigheter ikke var så viktige. Det satt liksom i ryggmargen. Han kunne kjenne det lå der, begravd under tykke lag av sivilisasjonsutvikling.
Det var etablert oppsummeringsmøte hver morgen, og denne morgenen deltok kriminalsjef Olav Nyberg sammen med Jespers gruppe. Marianne Steen var en av etterforskerne. Hun hadde svart kortklippet hår, ganske liten, med et asiatisk utseende. Jesper visste at hun var adoptivbarn, opprinnelig fra Korea. Sistemann i lokalet var Hans Karstensen. De hadde tjenestegjort sammen i flere år. Begge var dyktig og engasjert etterforskere, som Jesper selv hadde håndplukket. Jesper orienterte om de mislykkede forhørene. Deretter tok Marianne ordet. Sammen med nerdene på teknisk har jeg analysert mobilene som ble beslaglagt. Det viser seg at alle som en er utstyrt med kontantkort, og jobben med å spore opp de forskjellige tekstmeldingene og samtalene brukt vil være formidabel. Men, hvis vi kan få ubegrenset med midler? Hun så lurt bort på Nyberg, som bare knep øynene halvt igjen, og med et svakt smil ristet sakte på hodet. Vel, det var forventet, så vi har konsentrert oss om det nummeret sjåføren kommuniserte med etter at de forlot Oslo. Dette er identisk med nummeret brukt av skipperen på båten. Ingen andre nummer ligger i samtaleloggene denne dagen. Vi har klart å sirkle inn et område, ut fra hvilke mobilmaster dette nummeret befant seg innenfor rekkevidden av. Nyberg bøyde seg litt frem og øyebrynene løftet seg. Og hvilket område er det? Lysaker med omegn svarte Marianne. Men det hjelper oss nok ikke så mye. Nummeret har vært dødt helt siden raidet i Drammen. I tillegg er det umulig å stadfeste nøyaktig hvor i området mobilen har befunnet seg. Nyberg lente seg tilbake igjen. Uansett bringer dette oss litt lenger i etterforskningen. Bra jobbet Marianne. Jesper spratt opp. Jeg tror faktisk dette hjelper oss veldig mye! Vi har jo lastebilen! Vognkortet viste at disse tilhørte et transportfirma, ikke sant? Dette firmaet viste seg å holde til på Lysaker. Tilfeldig? Neppe! Vi sendte en patrulje dit for å sjekke, og bilen hadde blitt leid ut derfra. Utover det fant de ikke noe uvanlig. Nå tror jeg vi skal ta en nærmere titt på det firmaet. Marianne, dette tar vi to. Møtet ble avsluttet, og etterforskerne forsvant ut. Nyberg, fremdeles sittende, foldet hendene over brystet og så fornøyd ut.
En time senere befant Jesper og Marianne seg utenfor lokalet til Andersen Transport på Lysaker. Da gjør vi som vi ble enige om, sa Jesper. Marianne nikket, og de gikk inn den eneste døra ved siden av en stor heiseport. Innenfor satt det en del karer i en sittegruppe, og to andre hold på rundt et stort biljardbord. Det ble helt stille da de kom inn. Kan vi hjelpe dere? En av karene i sofaen hadde reist seg. Vi trenger å veksle et par ord med sjefen deres, sa Jesper mens han holdt frem politikortet sitt. Marianne gjorde det samme. Karene så raskt på hverandre, og han som hadde snakket kom helt bort til dem. Dersom dette gjelder det som skjedde i Drammen, så har politiet allerede vært her. Han løftet skuldrene med hendene ut til siden, og så uskyldig på dem. Jesper fikk assosiasjoner til en Italiensk fotballspiller som akkurat har klippet ned motspilleren bakfra, og ikke forstår noe som helst av det gule kortet. Vi er klar over det, men vi vil fremdeles møte sjefen her. Har dere rettsordre eller hva det heter, spurte mannen. Jesper smilte. Jeg foreslår at du ser litt færre amerikanske filmer. Sitter han der oppe? Jesper pekte på en trapp som ledet til andre etasje. Mannen så ut til å ville protestere mer, men en håndbevegelse fra Jesper stoppet ham. Sett deg ned og slapp av. Vi går opp. Mens de fortsatte mot trappa, kunne han se mannen fiske opp en telefon.
Døra på toppen av trappa ble forsert, og de befant seg i en fint innredet leilighet. I sofaseksjonen satt en velkledd mann i førtiårene. Han avsluttet samtalen på mobilen, reiste seg, og kom mot dem. Alexi, presenterte han seg mens han håndhilste på begge. Dere er fra politiet forstår jeg? Hva kan jeg stå til tjeneste med? Vær så god å sitte ned. De satte seg, og Jesper begynte. Det ser ikke ut til at dere har så mange oppdrag? Alle sjåførene ser ut til å sitte nedenunder? Alexi smilte. Vel, ikke alle, men akkurat nå er det litt stille dessverre. Det er hard konkurranse i denne bransjen. Noen ganger er det rolig, andre ganger skulle vi gjerne vært flere ansatte. Over tid jevner det seg ut. Ved siden av å ta transportoppdrag, leier vi også ut biler. Det gir et ekstra ben å stå på. Men jeg regner ikke med at dere er her fordi dere er bekymret for næringslivet i Oslo? Det stemmer. Du er selvsagt klar over at en av deres biler ble brukt til kriminell aktivitet, avdekket i en aksjon vi hadde i Drammensområdet? Ja det var svært uheldig. Som jeg forklarte for betjentene som var her første gangen, er det umulig for oss å ha kontroll på hva de utleide bilene blir brukt til. Vi vet ikke noe mer nå enn vi visste da. Det er mye mulig, sa Jesper. Men nå har det seg slik at vi sitter på ny informasjon som er, skal vi si, uheldig for dere? Marianne? Marianne bøyde seg litt frem mot bordet og brettet ut et større papir. Her kan du se et kartutsnitt over Lysaker med omegn. De ringene du ser, er dekningsområdet til de forskjellige mobilmastene i området. Som du ser overlapper ringene hverandre en smule. Kan du se at disse tre ringene overlapper hverandre akkurat i et bestemt område? Hun pekte på kartet, og Alexi fulgte interessert med. Det kan jeg se, svarte han. Dette er veldig fascinerende, men hva har det med oss å gjøre? Se en gang til, insisterte Marianne. Hvilket område, eller nærmere bygg, ligger akkurat i det skjæringspunktet? Alex bøyde seg enda lenger frem, før han rettet seg så opp igjen. Neimen, skulle du sett, utbrøt han smilende. Det ser ut til at vårt firma ligger akkurat der. Så gøy! Kan jeg få en kopi? Morsomt å ha på veggen. Jespers øyne smalnet. Du synes nok dette er ustyrtelig morsomt, men det synes altså ikke vi. Du leste sikkert om at det også var en båt involvert i Drammen. Skipperen om bord, og sjåføren i bilen utleid av dere hadde kun hatt kontakt med ett eneste nummer den aktuelle dagen. Telefonen med dette nummeret ble fanget opp av alle de tre mobilmastene som er vist på kartet samtidig. Artig, ikke sant? Og vet du hva? Selv om vi legger inn en feilmargin på 50 meter viser utskriftene at denne telefonen mest sannsynlig befant seg her i bygget! Fremdeles like morsomt? Alexis smil hadde sluknet, og han så nå betenkt ut. Så holdt han opp begge håndflatene. Ok, ok. Dere har meg. De to kollegaene så raskt på hverandre. Dette virket litt for enkelt. Denne fyren virket alt for profesjonell til å legge seg på rygg uten kamp. Jeg ville ikke si noe om dette til kollegaene deres, for jeg ville ikke bli blandet inn i noe. Jeg var her ikke selv, men de to som kom for å leie skapbilen hadde med seg en tredje person i bilen de kom med. Det hadde vært meningen at han skulle være med på transporten, men den bilen vi hadde tilgjengelig var en to-seter. Den tredje personen hadde sagt at han gjerne kunne sitte i bilen å vente, men folkene våre tilbød ham å vente her inne. Etter at politiet var her, begynte vi å undersøke nærmere selv. Vi ble ganske sjokkerte da vi oppdaget at mannen vi hadde holdt hus for var en beryktet kriminell leder her i Oslo. Navnet er Alex, men vi vet ikke etternavnet. Jesper trodde nesten ikke sine egne ører. Dette var for drøyt. Samtidig hadde de ikke noe som kunne motbevise det fyren fortalte. Hvordan fant dere ut hvem han var? Regner ikke med at han gikk rundt med navneskilt? Nei, det var helt tilfeldig, svarte Alexi. Det er ikke alle våre ansatte som har vært mors beste barn hele livet, men vi tror på å gi folk en ny sjanse. En av karene gjenkjente ham faktisk! Det kom frem da vi begynte å spørre dem ut. Beklager at dette kommer frem først nå, men dere forstår sikkert. Disse folkene kødder du ikke med, og vi ville ikke dra til oss oppmerksomhet. Alexi hadde reist seg. Hvis det ikke er noe mer, så har jeg en god del arbeid som venter.
I bilen på vei tilbake begynte de å analysere det som nettopp hadde foregått. Tror du på en eneste ting av det han fortalte, spurte Marianne. Jesper tenkte seg om litt. Jeg tror ham på at Alex var i leiligheten. Han følte seg presset. Dette er en ganske intelligent og kalkulerende fyr, som lynraskt innså at en dekkhistorie måtte til. At de ikke visste hvem gjesten var, tror jeg ikke en døyt på. Godt at han ikke hadde kunnskap om mobilmaster og dekningsområder, smilte Jesper. Minn meg på at jeg aldri skal kjøpe bil av deg.
Dagen etter, mens informasjonen de hadde fått ble gjennomgått på morgenmøte, kom en betjent rusende inn. Vi fikk akkurat et hett tips, nesten ropte han. Sannsynligvis dumping av lik. Da Jesper, Marianne og Hans tre timer senere ankom stranda ved bredden av innsjøen Løken, var allerede politiets beredskapstropp på plass. En båt lå ute på vannet, med to dykkere om bord sammen med en båtfører. Troppens leder stod oppe i en skråning sammen med en eldre dame, og hadde radiosamband med båten. Etter en stund kunne de se dykkerne velte seg ut i vannet og bli borte. Det tok ikke lang tid før en av dykkerne brøt overflaten, for så å forsvinne under igjen med enden av et tau. Snart hadde de heist tre store sekker om bord i båten, og var på vei mot stranda igjen. Troppslederen og den eldre dama hadde kommet ned fra skråningen, og hun ble presentert som innringeren, Anne Lise Bergsholm. Vær så snill å gjenta hva du så, sa Jesper. Hun fortalte, og det ble klart at de hadde fått opp samme antall sekker hun hadde sett blitt dumpet. Takk for at du ringte, sa Jesper. Var det mulig å se skilt nummere på bilene du så? Beklager. Det ble litt for langt hold. Øynene er heller ikke helt hva de var, sa Anne Lise unnskyldende. Det er helt i orden. Vi vil gjerne du kommer innom på politihuset i morgen. Vi trenger en skriftlig forklaring. Vi har også bilder du må se på. Kanskje du kan kjenne igjen biltypene. Hun lovte å komme innom, og ble så ledsaget bort fra området. De tre sekkene ble båret inn i en bil, og fraktet videre til rettsmedisinske avdeling. Det tok ikke lang tid før den første rapporten kom. Det var som forventet likene av tre menn i pakkene. Det negative var at alle tre hadde blitt skutt i bakhodet, og ansiktene var fullstendig ugjenkjennelige. Rettsmedisinerens første antagelse var at det var blitt benyttet såkalte dum-dum ammunisjon. De er laget slik at de splittes opp på vei inn, og river med seg det meste på vei ut. I tillegg var alle fingertuppene klippet av. Jesper visste at de hadde mye arbeid foran seg.
Legg igjen en kommentar