Kapittel 13
Et par dager senere var det igjen ny aktivitet. Lyslugg var kommet inn. Nå satt han i en stol på kontoret, og de kunne se at det ene beinet gikk som en trommestikk. Det var tydelig at han var nervøs for noe. Han reiste seg, spaserte litt rundt, og satte seg igjen. Dette gjentok seg flere ganger. Så gikk utgangsdøra opp, og inn kom en mann de ikke hadde sett før. Lyslugg hørte ham før han kom inn på kontoret, og stod allerede oppreist. Det var en ganske høy mann. Velkledd, mørk blond, med helt kortklippet hode. Jeg regner med det er du som heter Fredrik? Ja, det stemmer. Fredriks stemme var avventende og forsiktig. Mannen satte seg, tok frem en stor pistol fra under venstre arm og la den på bordet. Nå skal du kle av deg! Hva, utbrøt Fredrik vantro. Hva mener du? Jeg mener at du skal kle av deg alle klærne dine! Er det kanskje noe galt med ørene dine som jeg bør vite om? Bare legg klærne på bordet her. Fredrik begynte motvillig å kle av seg. Til slutt stod han i bare underbuksa. Den også. Mannen nikket mot det siste plagget. Mens Fredrik stod der kliss naken, gjennomsøkte mannen alle klærne. Lommer og sømmer ble nøye undersøkt. Bra, da kan du kle på deg igjen, og hente to glass. Da begge satt, tok mannen frem en flat flaske Vodka fra innerlomma, og skjenket i til dem begge. Mitt navn er ikke viktig. Du kan bare fortsette å bruke Alex. Forresten, la oss slenge på en «i» på slutten så det ikke blir noen misforståelser. Fredrik knep øynene litt sammen og så lurt på mannen. Ja vel, Alexi, hvor er så den egentlige Alex blitt av? Har ikke sett ham på en stund nå. Alexi holdt inne litt før han snakket igjen. Deltok du på et større møte som ble holdt her i bygget for noen uker siden? Alex var en av deltagerne. Det stemmer at det var et møte her ja, svarte Fredrik. Men jeg var ikke med på det. Men du var i bygget? Ja, men jeg måtte holde meg ute i hallen. Jeg satt i en av bilene og hørte på radioen hele tida. Slapp ikke inn her igjen før alle hadde gått. Så du hørte ikke noe av det som ble sagt i dette møtet? Nei, ingenting. Alexi strakte seg over bordet, grep tak rundt begge håndleddene til Fredrik, og trakk dem litt til seg. Det så ut til at han klemte hardt til, for Fredrik skar en grimase og stønnet høyt. Det ene glasset veltet og rullet rundt et par ganger. Det jeg skal si nå kommer jeg bare til å si én eneste gang. På grunn av visse «uheldige omstendigheter» var det nødvendig med noen utskiftninger i organisasjonen. En god del av folkene du har kjent, vil du aldri se igjen. Dette gjelder ikke minst Alex. Han så hardt på Fredrik. Kan du tenke deg til hva jeg mener? Fredrik så skremt ut. Mener du at de er.. Ja, det er nettopp det jeg mener, fortsatte Alexi. Dette betyr at din nye sjef her i Oslo heter Alexi, altså meg. Du kan komme til å se flere ukjente ansikter også. Grunnen til de «uheldige omstendighetene» vil bli funnet. Det kan du være helt trygg på. Vi har tenkt lenge og vel, men så langt har vi ikke kommet opp med en god nok straff for den eller de som har tystet. Vi kommer nok til å finne på noe skal du se. Alexi stirret hardt inn i Fredriks øyne. Taket rundt håndleddene hadde tydeligvis ikke løsnet nevneverdig, for Fredrik hadde begynt å skjelve svakt. Dette bringer oss til deg Fredrik. Som jeg sa, så kommer vi til å finne tysteren. Det er bare et tidsspørsmål. Så nå vil jeg gjerne gi deg et valg. Eller mer et tilbud, kan du si. Dør nummer en: Jeg vil gjerne forfremme deg fra observatør, til å bli sjef for distribusjon i Nordre bydel. Ditt liv vil bli en god del mer behagelig, og du vil tjene mye mer. Samtidig som dette ble sagt, løsnet han grepet rundt Fredriks håndledd, uten å slippe dem helt. Fredrik beveget hendene i sirkler, som for å få i gang blodomløpet. Han så tydelig lettet ut. Så strammet han til igjen, hardere denne gangen så det ut til, og Fredrik hylte av smerte. Alexi hadde bøyd seg enda mer frem. Dersom vi så finner ut at tysteren er deg, uten at du innrømmer det for meg her og nå, vil resten av ditt liv bli ganske kort, men ekstremt smertefullt. Han løsnet grepet igjen. Dør nummer to. Hva kan det være bak den tror du? Jo: Innrømmer du nå mens vi sitter her at du er tysteren, vil jeg ganske enkelt skyte deg nå med én gang. Gjennom hodet. Det er raskt, og tilnærmet smertefritt. Han slapp taket, og satte seg sakte bakover i stolen. Rettet opp det veltede glasset, og skjenket opp i begge. Satte det ene foran Fredrik, og sa langsomt. Valget er ditt. Går du for dør nummer en, eller dør nummer to?
Fredrik satt og gned seg rundt håndleddene. Han så vettskremt ut. Du må tro meg, utbrøt han. Jeg aner ikke hva som foregikk på det møtet. Og noen tyster er jeg i hvert fall ikke! Alexi la høre hånd på pistolen som fremdeles lå på bordet mellom dem. Velg, sa han. Fredrik stirret på våpenet noen sekunder før han tydeligvis klarte å samle seg. Dør nummer en selvsagt. Dør nummer en! Utmerket, Fredrik. Da skåler vi på det. Da glassene ble satt ned, reiste Alexi seg. Pistolen forsvant innunder jakka, og han begynte å gå mot døra. Så stoppet han og snudde seg. Du vil bli kontaktet med instruksjoner for din nye jobb. Du kan anse deg som en betrodd medarbeider. Foreløpig. Han snudde seg igjen, og forsvant ut døra. Fredrik seg tilbake i stolen, fremdeles skjelvende. Slik satt han en god stund. Det så ut til at han hadde fått en del å tenke på. Så smilte han litt, ristet sakte på hodet, før han kledde seg og forlot bygget.
Jonny avsluttet appen som viste overføringen. Det var som pokker, tenkte han. Telefonen begynte å ringe sekunder etterpå.
Anne Lise Bergsholm elsket dette stedet. Hun var ikke den eneste. Hunden Laila, en glad og livlig beagle, hoppet og spratt rundt henne. Hun hadde allerede rukket å bli tre år. Området rundt Garsjø var flittig brukt til lange deilige turer av de to. Anne Lise bodde i Tranby, og den tjue minutter lange bilturen for å komme hit var akkurat nok til at hun følte seg ordentlig på landet. De pleide å parkere ved Eiksetra Turisthytte. Derfra var det mange muligheter. Denne fine dagen var det ingen andre å se, så Laila fikk løpe fritt. Visst var det båndtvang, men Anne Lise var ikke så nøye på det. Hunden hadde vært overraskende lærevillig, og kom «på plass» straks hun fikk ordre. Selv når andre hunder kom tett innpå, eller det løp et dådyr gjennom krattet, var hunden lydig. Hun pleide å sette på båndet når det var mye folk i nærheten, særlig dersom det var barn til stede. Ikke fordi hun ikke var trygg på hunden. Det var folkene som var problemet. Du er vel klar over at det er båndtvang for hunder? Unnskyld, men kunne du ta hunden i bånd? Min søster er redd for hunder! Anne Lise hadde for lengst bestemt seg for å akseptere at andre ikke var like trygge på hunder som hun selv. Dessuten kjente de ikke Laila, og kunne selvsagt ikke vite hva for et godmodig og snilt lynne hun hadde. Men i dag var det altså folketomt på de stiene hun hadde valgt seg ut. Anne Lise hadde noen ganger gått og tenkt på hvor langt Laila egentlig løp i forhold til henne selv. Hun var kommet frem til at hunden måtte tilbakelegge minst tre ganger hennes egen distanse. Hun elsket stillheten fra trafikk og folk. Luktene, lyden av fugler og de fine stiene. Den pure gleden hun så i hundens blikk mens den spurtet omkring og snuste, gjorde henne god og varm i hjertet. Laila leser avisa, hadde hun tenkt. Hver gang de gikk tur, luktet hunden på de samme stedene, og fikk sikkert siste nytt. Hun smilte litt for seg selv mens hun svingte utenom noen store røtter. Helt siden mannen døde, hadde hunden vært hennes beste venn. Joda, hun hadde både barn og barnebarn hun var uendelig glad i. Men hunden var og ble noe spesielt.
Etter å ha gått sydover en god stund kom de til Løken. En arm av den lille innsjøen Vrangen. Her gikk de litt langs vannet på høyre bredd, og fant sin faste plass for en pause oppe på en liten høyde. Det var så fint å sitte her å se utover vannet. Hun kunne se fisk som vaket, og ender som svømte og dykket. Laila løp rundt og oppdaterte seg på alle nye lukter siden sist. Etter å ha kontrollert omegnen, kom hun og la seg ved siden av henne. Hunden visste at dette var tiden for en liten godbit. Anne Lise hadde funnet frem termos, og snart koste hun seg med både kaffe og sjokolade. Laila fikk egne sjokoladebiter, spesielt laget for hunder. Det kunne ikke bli bedre!
Med ett ble stillheten brutt av motordur. Anne Lise så utover innsjøen, men kunne ikke se noen båt. Etter hvert ble lyden sterkere, og hun forstod at en bil var på vei ned mot dem, samme vei som de selv hadde gått. Den smale skogsbilveien var ganske ufremkommelig noen steder, så dette måtte være en Jeep eller noe. Bilduren vokste i styrke, og snart kunne hun se en stor svart bil komme frem bak trærne. Kort etter kom enda en av samme type. Anne Lise var ingen bilekspert, men hun kunne se at dette var store firehjulstrekkere. Hun hadde aldri sett kjøretøyer her før, så hun satte båndet på Laila og ble sittende helt stille. Den forreste bilen hadde en liten båt bundet fast oppe på taket. Det er nok folk som vil prøve fiskelykken, tenkte hun.
Da bilene hadde stoppet helt nede ved vannkanten, hoppet tre menn ut av den første, og to mann kom ut av den siste. De stod litt og så seg rundt, og det så ut som om de lyttet. Så begynte de tre fra den første bilen å ta båten ned fra taket. De to andre åpnet den bakerste bilens bagasjerom, og dro ut 3 lange svarte sekker. De så tunge ut, og ble sluppet hardt ned på bakken. Båten ble båret ned til vannkanten, og en liten elektrisk påhengsmotor ble montert. Anne Lise kjente hjerte slå fortere. Disse karene skulle ikke på fisketur. Én mann ble stående å holde båten, mens de andre slepte de tunge sekkene ned til vannet, før de ble Løftet om bord. To av mennene steg opp i båten, og ble skjøvet utpå av de andre. Lydløst kjørte de omtrent ut til midten av vannet. Her stoppet de, og ganske enkelt dumpet de tre sekkene. Så kjørte de tilbake, monterte båten på taket igjen, før bilene snudde og forsvant samme vei de var kommet. Anne Lise ble sittende lenge før hun våget å reise seg. Hun forstod bare så altfor godt hva som hadde foregått her.
Legg igjen en kommentar