Kapittel 12
Jonny, Ole, Sam og Arve visste ingenting om dette. Deres fokus nå, var å fjerne eventuelle fingeravtrykk på overvåkningsutstyret. Jonny var tilbake i leiligheten, og de andre kunne fortelle at lagerbygningen så helt tom ut. Vi har gitt beskjed til Arve, sa Sam. Han er på vei inn. De fulgte nervøst med på skjermen, og kunne se Arve komme inn døra. Raskt gikk han inn på kontoret, plukket ned den falske røykdetektoren, og vasket den grundig med rødsprit. Så gjorde han det samme med de to kameraene ute i lageret. Han så litt komisk ut med de grønne oppvaskhanskene. Stille og rolig spaserte han mot utgangsdøra, og ble borte. En halv time senere stod han i leiligheten, og børstet hendene mot hverandre. Lett som en plett, sa han med et fornøyd smil. Jonny så alvorlig på de andre. Da er det gjort. Nå kan alt mulig skje. Vi kan ikke gjøre noe mer foreløpig. Men vi trenger å være enige om én ting. Fra og med nå må ingen, og jeg mener ingen, få vite om dette. Det skal ikke engang hviskes høyt for dere selv stående alene i dusjen! Disse folkene kan ha ører over alt. De så på hverandre et øyeblikk, før de sprutet ut i latter. I dusjen, hikstet Sam. Den var bra! Jonny lo med. Han visste at latteren var en nervøs reaksjon, men sa ingenting.
Det var hektisk på politisambandet. Skapbilen hadde vært enkel å oppdage av de forskjellige kameraene langs E-18 på vei mot Drammen. Jesper hadde fått frysninger på ryggen da den første meldingen om dette kom inn. Dette beviste at de hadde reagert riktig. Dette var reelt. Drammen hadde utplassert folk inne på havneområdet, og ute i elva lå en båt med fire mann fra beredskapstroppen klare. Jesper visste at de ikke ville rekke å ta igjen transporten før den ankom havna, men det ville ikke mangle mye. Han regnet med at omlastningen til en båt nødvendigvis ville ta litt tid. Siste beskjed fra Oslo var at skapbilen hadde passert Kjellstadkrysset i bunnen av Lierbakkene, på vei sørover. Selv var de øverst i Lierbakkene. Ikke lenge etter svingte de av E-18 på sydsiden av Drammensbrua, og nærmet seg forsiktig havneområdet. Hva skjer, spurte han over radioen. Ingenting, var det overraskende svaret. Hva mener du ingenting? Transporten har ikke dukket opp, var svaret. Jesper kalte opp Oslo igjen. Har dere flere observasjoner på transporten? Negativt, svarte vedkommende. Har dere sjekket E-18 syd for Drammen også? De kan ha fortsatt videre. Et øyeblikk, så skal vi undersøke. Det gikk et minutt som for Jesper virket som en evighet. Nei, ingen treff lenger syd. Dette betydde at skapbilen hadde tatt av der den skulle. Enten hadde den kjørt videre oppover mot Mjøndalen, eller sydover langs vannet. Jesper trodde mest på det siste. Dersom kassene skulle fraktes videre med båt, var dette det mest sannsynlige. To patruljer ble satt igjen i havna, mens resten begynte å gjennomsøke veiene sydover. Patruljebåten fikk også ordre om å saumfare langs land. 10 minutter gikk uten ha funnet noe, og Jesper fikk en synkende følelse i brystet. En stor bil kan da ikke bare forsvinne i løse lufta? Helvete heller! Det skrapte i radioen. Til alle enheter! En vaktmann hos Drammen Seilforening melder om mistenkelig aktivitet på området. En stor lystyacht hadde lagt til, samtidig som en lastebil hadde kommet ryggende inn, sammen med tre vanlige personbiler. Disse tre hadde kjørt igjen med det samme, men lastebilen skal visst være der fremdeles. Den og båten befinner seg helt i nordre enden av havneanlegget. Det skal være menn der med våpen. Mottatt, svarte Jesper. Seilforeningen lå enda litt lenger sydover enn det området de foreløpig hadde konsentrert seg om. Fire minutter senere raste tre sivile, og to uniformerte biler inn på seilforeningens område, akkurat i det folkene i skapbilen var i ferd med å lukke lemmen bak. Den store båten, eller nærmest skipet, hadde løst fortøyningene, og det opprørte vannet bak fortalte at den var på vei ut fra brygga. Den var kommet 20-30 meter fra land, i nordgående retning, da politibåten kom rusende rett imot. Denne svingte så av i en bue ut i fjorden, før den kom fossende inn igjen og senket farten. Med sin egen baug som rambukk, greide de med brølende motorer, å endre skipets kurs. Skipet dreide hard mot babord, og snart traff det grunn med et brak.
Skapbilen ble raskt omringet, og bevæpnede politifolk holdt sjåførene i sjakk. Umiddelbart hadde de flyktet inn blant noen store trær, men da det dukket opp nye politibiler bak dem også, på veien utenfor seilforeningen, tok det ikke lang tid før de overga seg. Godt stripset ble de plassert i hver sin politibil.
Folkene ombord i yachten hadde tydeligvis ikke tenkt å overgi seg uten motstand. Med begge de to store diesel motorene i full revers, dro båten seg av grunn, og bakket nå raskt utover. Så dreide den rundt, og med nye brøl satte den kursen mot åpent farvann. Politibåten fulgte tett på, og to av beredskapstroppens menn klarte å hoppe om bord på den store badeplattformen bak. Lynraskt reiste de seg halvt opp, og kastet hver sin sjokkgranat inn gjennom den åpne skyvedøra til kabinen. Disse hadde en voldsom effekt i det relativt lille rommet. Båten fortsatte sin ferd med samme hastighet, men det var ingen som styrte lenger. De to på badeplattformen klatret videre opp på dekk, og tok seg inn uten å møte motstand. Ikke lenge etter var båten under kontroll og kom glidende tilbake til kaianlegget der den ble fortøyd, Fire fortumlete karer med hendene stripset ble tatt hånd om. Kassene ble tatt på land, men ikke åpnet. Det ville ikke bli gjort før de stod trykt i garasjen på Drammen politikammer.
Alex hadde ringt sjåførene et par ganger. Ingen problemer, hadde de meldt. Siste gangen var da de kjørte over drammensbrua. Dette så ut til å gå som planlagt. Båten var ankommet. Han hadde selv snakket med skipperen. Omlastningen burde ikke ta mer enn 10-15 minutter. Selv om denne delen av operasjonen gikk bra, var det fremdeles noen skjær i sjøen, for å si det slik. Han smilte av sin egen morsomhet. Båten skulle seile hele veien gjennom den Engelske kanalen, over Biscaya og inn i Middelhavet. Her skulle den fortsette til Kypros, hvor lasten skulle flyttes over til et annet fartøy. Alex anså sin del av oppdraget for utført når båten forlot norsk farvann. Andre hadde ansvaret videre. Han tok opp mobilen igjen. De burde være ferdige nå. Han skulle akkurat til å slå nummeret da den ringte. Mannen i andre enden sa i en helt rolig tone at det hadde gått til helvete, og at de var omringet av politiet. Så ble samtalen brutt. Alex kunne nærmest kjenne hvordan blodet forlot ansiktet. Han hadde problemer med å ta inn over seg det han hadde hørt. I det samme kom hans høyre hånd og beste venn Bjørn Lydersen inn i rommet. Er det noe på ferde, spurte han. Du ser ut som om du har fått slag. Alex svarte ikke, bare satt seg ved spisebordet og skjenket en stor whisky. Han maktet ikke å tenke klart. Bjørn gikk frem og stilte seg rett bak ham. Det siste Alex tenkte før det smalt, og mesteparten av hjernen hans sprutet utover bordet, var at nå hadde han et problem.
Inne i garasjen på Drammen Politikammer hadde de åtte kassene blitt åpnet. Ingen av de som var til stede greide å se nøyaktig hva de inneholdt, men de forstod av fargene at det måtte dreie seg om militært utstyr. En av beholderne hadde påstemplet tegnet for radioaktivitet, og militære eksperter fra Oslo ble raskt tilkalt. Jesper hilste på dem da de ankom, og satte dem raskt inn i situasjonen. Han fortalte hvordan de hadde fått kloa i utstyret mens de gikk inn i garasjen. Fem minutter senere var hele garasjeanlegget nedstengt. Ingen fikk tillatelse til å nærme seg. Et par timer senere ankom en liten kolonne med militære lastebiler. Kassene ble varsomt skjøvet inn i bilene, og det var det siste noen så til dem.
Tilbake i Oslo satt han nå inne på Nybergs kontor. Han var svært fornøyd, og smilte bredt. Bra levert Jesper! Dette vil nok skape turbulens i miljøet tenker jeg. Vi er nå mange som skal ha æren for dette, svarte Jesper. Ikke minst du selv. Men den største innsatsen var det nok innringeren som gjorde. Fikk vi sporet telefonen? Bare til et litt større område rundt Oslo havnebasseng. Nyberg lente seg tilbake i stolen og la fingertuppene mot hverandre. Det kan se ut som om disse folkene vet hva de holder på med. Kan det være en konkurrerende bande? Det skal store baller til å gå til krig mot russerne! Ikke godt å si, sa Jesper. Vi får være ekstra årvåkne i tiden fremover. Kanskje vi klarer å snappe opp noe.
Ikke før en uke senere fikk Nyberg en telefon fra sjefen for Forsvarsstaben. Vi kan dessverre ikke fortelle deg hva kassene inneholdt, Nyberg. Dette er gradert informasjon på høyeste nivå. Vi vil gjerne overbringe en stor takk til politiet for utmerket innsats. Det er sannsynlig at dere har reddet flere tusen menneskeliv. For å minske sjansen for at dette når ut i mediene beordrer jeg deg å holde dette for deg selv. Han takket igjen, og la på.
De fire vennene var atter igjen samlet på puben. Stemningen var litt trykket. Hva ville skje nå? Ville man finne en masse mafia folk flytende rundt i havnebassenget? I søppel kontainere rundt m i byen? Ingenting? Umulig å si. De kunne ikke godt spørre politiet heller. Sam hadde ymtet frempå om det var mulig å snakke med Jesper Ryed igjen, noe de andre raskt avviste. Umulig uten å vekke mistanke, mente Jonny. Den eneste kanalen for informasjon var altså overvåkningsutstyret i lagerbygningen på Smestad. Uansett om vi får vite noe eller ikke, tror jeg vi trygt kan regne med at dette har rystet organisasjonen i grunnvollene, sa Jonny og så bort på Arve. Mannen med tatoveringene var også med på møtet, Arve. Jeg tror kanskje du har fått din hevn nå? Kanskje, svarte Arve stille. Skulle likt og visst helt sikkert. Kanskje de sørger for at likene aldri blir funnet, sa Ole. Å annonsere for hele verden at det pågår en innbyrdes krig er vel ikke noe de ønsker. Det vil vel bare signalisere svakhet og uorden til alle eventuelle rivaler? Enig med deg sa Sam. Men jeg tror nok ikke vi vil se hverken Alex eller dråpemannen oppe i lageret noe mer.
De trengte ikke å vente lenge. Jonny holdt på med å demontere en gammel Ford, da det plinget i mobilen. Han tørket hendene og tok den frem. Det var en SMS med beskjed om aktivitet i lagerbygningen. Han åpnet overføringen, og kunne se en stor mann bevege seg inne på kontoret. Det var ikke mulig å se hvem det var, for ansiktet var ikke synlig. Jonny satte seg i forsetet på bilen for å følge med. Mannen hadde fortsatt inn i garderoben, og stod der og så opp mot taket et øyeblikk. Så ble han ute av syne for kameraet, men dukket snart frem igjen, halende på en av sittekrakkene som hadde stått langs den ene veggen. Han gikk opp på krakken, og det så ut til at han løftet bort en av takplatene. Det var så vidt han rakk opp, for Jonny kunne se han måtte stå på tærne. Kort etter hoppet han ned, og kom inn på kontoret igjen bærende på en stor bag. Denne satte han på spisebordet og åpnet. Jonny trakk pusten fort da han så at bagen inneholdt penger. Mye penger. Måtte være flere millioner. Mannen gryntet fornøyd, lukket bagen, og begynte å gå mot døra. Midt på gulvet stanset han og det så ut som om han stod og tenkte på noe. Bagen ble satt på bordet igjen, før han hentet en langkost som stod i det ene hjørnet. Så gikk han tilbake midt i rommet, så opp, og kjørte kosten hardt opp i den blinkende lampa. Jonny kunne se at det sprutet glass utover gulvet. Fornøyd satte han fra seg kosten, tok bagen, og forlot rommet. Dette hadde vært ustyrtelig morsomt, hadde det ikke vært for at Jonny straks kjente ham igjen da han angrep lysrøret. Dette var mannen med de tatoverte dråpene på kinnet! Det var også tydelig at han hadde vært i et skikkelig basketak, for det ene øyet var helt gjenklistret. Han hadde også flere mindre kutt i ansiktet. Da han hadde forsvunnet ut av bygget, tok det ikke mange sekundene før telefonen ringte. Det var Arve. Jonny ble ikke overrasket. Så du det? Arve nesten ropte. Jonny måtte nesten smile litt. Ja, jeg så det. Det betyr at jævelen fremdeles lever, fortsatte Arve. Ja, det ser nesten slik ut. Men han så ikke så bra ut. Kanskje han greide å slippe unna da de kom for å gjøre ende på ham? Mulig, sa Arve. Men dette betyr at jobben vår på langt nær er gjort. Jeg skal ha tak i den figuren. Det siste ble sagt med utestemme igjen. Jonny hørte det ringte i bakgrunnen. Flere som har fulgt med på dette konstaterte han.
Legg igjen en kommentar