Alex hadde ikke likt oppdraget de hadde fått. At Julik Ivanovic personlig hadde bedt om et møte hadde skjedd før, men dette hadde vært spesielt. Han visste at Julik hadde informanter sentralt plasser i alle ledd i organisasjonen. Det var slik han hadde kontroll på alt som foregikk. Ingen hadde noen gang funnet ut hvem disse var, så at de var lojale var det ingen tvil om. Alex visste også hva som ventet dem ved den minste sprekk i fasaden. Men, altså oppdraget. Det var foruroligende at Julik hadde overlevert det personlig, og det var ikke minst unormalt at straffen for å mislyktes var blitt uttalt så direkte. Det var underforstått at dersom man var ansvarlig for tap av folk eller større pengesummer, var man ille ute. Helvete! Han brukte samme taktikk selv. Det var nødvendig for å sikre lojale folk. Det ble godt kommunisert blant karene når en utrenskning hadde vært nødvendig. Alle visste hva som gjaldt. Alex antok derfor at tap av disse kassene ville få ødeleggende konsekvenser for Julik personlig.
Selv om oppdraget virket enkelt nok, var det alltid en viss risiko. Et hjul kunne punktere, det kunne oppstå kø, det kunne være tilfeldige politikontroller, og all annen dritt man kunne tenke seg. Riktignok ville de kjøre ruta med en annen bil 5-6 minutter foran transporten, og andre biler rett foran og bak, men likevel. Var det en ting livet hadde lært Alex, så var det å ikke ta noen ting for gitt. Han ristet tankene ut av hodet og fisket ut en flaske øl fra kjøleskapet. Det var ikke mer de kunne gjøre nå. Dette ville gå bra. Det måtte det bare.
Leiligheten han befant seg i var i annen etasje, i en bygning lokalisert på Lysaker. I første etasje var det innredet oppholdsrom for karene, samt et møterom. Lokalene hadde alle nødvendige fasiliteter. Herfra hadde han styrt virksomheten i flere år nå. Det etablerte fraktselskapet var en perfekt front mot myndigheter og andre nysgjerrige.
Det hadde vært gode tider lenge nå. Informasjonen de fikk ut av diverse offentlige tjenestemenn hadde vært verdifull, så han visste mye om hva som foregikk innenfor politiet, Tolletaten og andre myndigheter. T-banen hadde de også kontroll med. Det var en spesiell ansatt som hadde ansvaret med å redigere og sende over filer fra overvåkningskameraene til politiet, og han hadde de kontroll på. Bilder som viste noen form for handel, ble effektivt luket bort. Han drakk en stor slurk øl, og tente seg en sigarett. Måten de rekrutterte informanter på var han spesielt fornøyd med. Det hadde ikke kostet dem mange kronene. Grådighet var alltid en drivkraft i menneskene det var mulig å spille på, men Alex visste at redsel var en mye sterkere og mer pålitelig følelse. Spesielt om det stod om ens eget liv. Hvis man i tillegg slang på en slump med redsel for at den nære familien var utsatt, ja da hadde man den perfekte oppskriften. Det begynte vanligvis med å etablere et kameratslig forhold. Så en tur på byen, med høyt alkoholinntak. Et par doser med kokain blandet i drinken eller maten, pleide å sette fart i sakene. Avslutningen i senga, gjerne med to damer, var kremen på kaka. Bildene fra en slik kveld ble fremvist kort tid etter. Trusselen om spredning på internett hadde gjort jobben enda enklere de siste årene, og de fleste ble svært så velvillige innstilt. Dette var ikke nok, visste Alex. Sjansen for at noen var villige til å ta belastningen for å slippe unna var til stede. Metoden videre bestod i å dra vedkommende inn i en bil, på med bind for øynene, for så å kjøre til en hytte de hadde ute i skogen. Et annet «offer» satt allerede i bilen, og denne personen tryglet og ba hele veien. Vel inne i hytta ble bindet for øynene tatt av. Hvem av dere to jævler har tystet! Det ble skreket og ropt, og situasjonen måtte oppfattes rimelig truende. Alex smilte for seg selv bare ved tanken. De to satt på hver sin stol, rygg mot rygg. Etter hvert konsentrerte de seg om han som allerede hadde vært i bilen. Han ble tydeligvis slått kraftig, og etter en stund brøt han sammen og tilstod. Han ble så dratt ut av stolen, og slept over gulvet bort til en stor duk av plast som lå utstrukket på gulvet. De tvang ham så til å legge seg ned på denne. Han som tydeligvis ledet forhørene, gikk bort til mannen. Det er én ting vi ikke tolererer, sa han fresende. Det er tystere. Vi kommer til å drepe din kone, og dine to små barn. Den forslåtte mannen, som nå var full av blod i ansiktet, hulket fortvilet. Vær så snill, skrek han. Dette er min skyld! Ikke gjør dem noe. De er uskyldige! Jeg lover å holde kjeft! Forhørslederen tok da frem en pistol, og skjøt ham ganske enkelt i brystet. Den stakkars mannen som satt igjen på stolen var på dette tidspunktet blitt helt hvit i ansiktet, uten å være i stand til å kontrollere skjelvingene i kroppen. Mannen med pistolen satte seg så på huk foran ham, mens han holdt våpenet på det ene kneet. Det var ikke uvanlig at kroppsvæsker fant veien ut på dette tidspunktet. Beklager dette, sa han rolig. Vi visste at det var en av dere to, men ikke hvem. Nå er det ordnet, og du vil bli kjørt tilbake. Igjen, beklager så mye. Da den skjelvende mannen hadde forlatt hytta, reiste den skutte mannen seg opp med et skjevt smil mens han tørket ansiktet med en fille. Tror du han tok poenget? Utvilsomt. De ristet av latter. En flaske og glass kom på bordet, og de skålte for godt utført arbeid.
Alex humret for seg selv av å tenke på dette, da mobilen ringte. Ja, svarte han kort. Han ble sittende å lytte uten å si noe. Greit, avsluttet han og la på. Så ringte han rundt til de viktigste folkene. Det var i gang.