Dette foregår i Kragerø.
Guri og Pål.
Pål var blitt sydd til Per, og Guri var blitt sydd til Ruth. Det var ikke bare bare å kjøpe leketøy da Per og Ruth var små, så mamma brukte å sy filledokker til ungene sine. Guri og Pål var ekstra fine, for mamma var flink til å sy og pappa tegna/malte snille og gode ansikter på dem.
De var klippet i 2 deler og vrangsydd og det beste de hadde å fylle dem med var grov sagmugg. Som tømmermann kunne pappa skaffe nok av det fyllmaterialet. Å bruke sagmugg var ganske smart, for dokkene fikk en tyngde og armer og bein blei bøyelige på en måte. Stoffet de var sydd av var grove bomullsekker som mamma sikkert hadde fått av bestefar i butikken. Skal tru hva som hadde vært i de sekkene? Korn, sukker, risengryn…..kanskje?
Jeg har sett på målebåndet mitt nå. I mine tanker var de store og tunge, akkurat slik en dokke skulle være og jeg mener at de måtte være ca 50 cm.
Per og Ruth hadde slutta å leke med Pål og Guri da jeg var gammel nok til å leke med dem, så Guri blei min dokke. Min yngste bror Eigil lekte nok med Pål men han hadde også et esel av grått ulltøy som mamma hadde sydd til han, og for Eigil var ikke det et hvilket som helst dyr. Nei det var selve dyret…!
Min andre søster Ingrid hadde ordentlig dokke. En sovedokke, baby, i myk gummi! Den hadde hun fått av tante Hulda da hun kom på besøk fra Amerika. Jeg vet ikke om noen andre som hadde en så flott og nydelig dokke, og med fine babyklær! Men likevel, den kunne ikke måle seg med Guri. Hun var bare min.
Jeg leika ikke så mye med Pål, for Eigil hadde som sagt arva han. Men jeg må likevel fortelle det sørgelige med Pål først, for han frøys ihjel…! Han blei glemt ute borte ved den lille dapen like ved der lekestua mi står fortsatt. Det var kuldegrader og om natta kom det mye snø. Pål blei lett etter, men ingen visste helt sikkert hvor han var blitt lagt. Etter en lang vinter dukket han opp igjenborte ved dapen, men selv bestefars sterke sekker hadde måttet gi tapt. Han var nok slitt også, for han var jo 15-16 år. Det var meg som fant han og det var et veldig sørgelig syn, for da jeg løfta han opp hang han ennå litt fast i isen. Stoffet revna og sagmuggen som var kliss våt falt ut i store klumper. Eigil var ulykkelig og begravde det som var igjen av Pål på Kleiva et sted. Og jeg var veldig glad for at det ikke var Guri.
Guri ja. Hva den dokka, og min hund Bob, ikke visste om meg var ikke verdt å vite. De var fulle av mine tårer og smil. De var glade sammen med meg de dagene som jeg ikke hadde tissa i senga om natta, og trøsta meg alt de kunne når det gikk galt.
Jeg har sydd klær til dokkene mine så lenge jeg kan huske. Men det blei smådokkene som blei sydd til, for det tok så lang tid å sy for hånd, og jeg fikk ikke lov til å røre mammas symaskin. Tillatelsen til å bruke hennes maskin fikk jeg helt uventet en dag. Jeg holdt på med å sy en skjorte til en av de små dokkene. Da jeg hadde klipt skjorta med ermer og krage og det hele, så jeg på den og tenkte at det ville være veldig lurt å sy på ermene før jeg sydde skjorta og ermene sammen i sidene. Det gikk jo veldig greit å gjøre det slik, og jeg synes det var så lurt at jeg måtte vise det til mamma. «Har du sett noe så lurt mamma?» Svaret kom fort, Det var akkurat slik det skulle gjøres. Fra den dagen fikk jeg bruke hennes sveivemaskin, og da blei det klær til Guri også. Alle de fine klærne som Ruth sydde til Anne-Lise, kjøpedokka mi, og Guris klær ble lagt i en eske da leken var slutt, og etter at vi flytta fra Skoglia på Heistad har jeg ikke funnet den esken. Anne-Lise hadde heldigvis den fine bunaden sin på seg.
Edel og jeg hadde «filledokkene» med oss hver dag. Edels dokke het Solveig og hadde ordentlig celleloid hode! Men-men, hun var likevel ikke så levende og søt som Guri med sitt ullgarnshår. Ja, vi lekte, men det var bare fantasien som satte grenser, og når fantasiene ikke hadde noen grenser, særlig mine, var vi ofte ute på reiser. Nede hos Edel i Vreen lå det en stor tømmerstokk og jeg vet ikke hvor mange ganger vi «reiste» på den, særlig til Amerika, og da reiste vi som oftest som prinsesser. Edel var prinsesse Astrid og jeg var prinsesse Ragnhild. De var litt eldre enn oss, men ikke mer enn at de var fine forbilder. Likevel var vi ikke prinsesser så ofte, for det var litt kjedelig. Vi kunne jo ikke leke med dokkene heller da.
Alle dokkene våre var jenter, og det hadde jo vært ganske hyggelig å hatt en guttedokke også? Sy fine gutteklær! Så derfor blei Guri til Pål ganske enkelt. Jeg tok bare en liten hvit fille, rullet den sammen og sydde så den ikke skulle gå opp igjen, så blei den sydd på i skrittet til Guri. Dermed hadde Guri blitt Pål som hadde en liten tiss. Det var jo helt greit, men-men så fikk Ingrid se «Pål» helt bar og hun holdt på å le seg ihjel. Da blei den lille tissen sprettet av Pål igjen. Vet ikke om det var i sinne fordi jeg var flau, eller om jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde synes at Guri var bra nok? Guri blei i alle fall Guri igjen og det blei hun resten av livet sitt.
Det gamle stoffet som Guri var sydd av begynte å bli slitt så sagmuggen rant ut noen steder, men mamma ordnet det, for 3-4 uker før jul reiste Guri bort. Jeg var vel 4-5 år og savna henne veldig, men mamma sa at hun ville komme hjem til jul. Jeg venta og venta på julaften – dagene gikk uendelig seint, men endelig kom dagen og jeg gledet meg veldig til å se Guri igjen. Dagen gikk og kvelden kom og ingen Guri. Mamma tørket tårene mine og sa at hun kommer nok! Det blei ikke stas med noen ting. Ikke engang med juleformiddagsmat med sylteflesk og hjemmebrygga øl. Da hun heller ikke hadde kommet til julekveldsmaten med risgrøt og mandel og marsipangris, og lutefisk som jeg likte så godt, var alt håp ute. Maten smakte aldeles ikke jul!! – og ute var det blitt helt mørkt!!
Det var ikke moro å gå rundt juletreet en gang, ja – ikke engang pakkene heller gledet jeg meg til.
Men da synes nok mamma at nok var nok, for hun ba meg gå bort til juletreet som stod midt på gulvet i bestestua og se godt på pakkene som lå under treet. Det skulle være en ekstra stor pakke der som var til meg, og den skulle jeg åpne med en gang. Jeg fant den fram – kjente på den – begynte å ane – – «O´ gledesfylte stund»! Papiret kom av i en fart og der var Guri ! med nytt trekk på kroppen sin og de fineste nye juleklær! GURI KOM HJEM TIL JUL!
Hver jul i mange år reiste hun bort i 2-3 uker før jul, men nå visste jeg at hun ville ligge under juletreet, og hver gang var det den gjeveste gaven sammen med presangen fra Ruth som alltid var nydelige klær til Anne-Lise. Men det er en helt annen historie.
Så, en jul i 1942 trur jeg, var det ingen Guri under juletreet. Jeg hadde for lengst kikka på pakkene og kunne ikke se den pakka som så så spesiell ut. Likevel, det lå noen andre pakker der som var ganske store. Kanskje lå hun i en eske i år? Tvilen var der hele tida. Å gå rundt juletreet, leie hverandre og synge julesanger var det aller fineste med julekvelden, med det greide heller ikke å jage bort tvilen min og det vonde trykket bak øynene mine var der hele tida. Etter hvert som julegavene blei åpnet sank håpet mer og mer og trykket bak øynene økte. Til sist var det helt tomt under treet, og vissheten om at Guri ikke hadde nådd hjem men var der ute i den kalde hvite snøen, mørkt var det også, da blei trykket bak øynene så stort at det ikke var mulig å holde det ut. Tårene rant og rant. Ikke engang pakka fra Ruth med den nydelige skidressen som Anne-Lise hadde ønska seg så veldig kunne trøste.
Hva de rundt meg tenkte – «store jenta på 9 år» – brydde jeg meg ikke om, men jeg var lei meg for at jeg ødela julekvelden for alle. Jeg hørte at Eigil ropte på meg ute fra gangen, men den gangen var så kald som is vinterstid, så jeg hadde ikke noe dit å gjøre. Han ropte en gang til og sa at det lå en stor pakke i trappa. Hvis det lå en stor pakke i trappa i gangen var det bare skinka fra Brubakken, for den skulle ligge der og holde seg kald. De andre gikk ut, og jeg blei likevel med, men så at pakka var skinka fra Brubakken. Akkurat den fasongen, så det sa jeg til dem. De lo alle sammen og de begynte å pakke opp. – – – den som lo høyest etter hvert var nok meg. Det var jo Guri og hun var så fin som aldri før i sine nye klær.
Men Guri er ikke mer, hun blei 65 år, et langt liv for en mye brukt filledokke! Det var veldig trist, men grunnen til at hun ikke er mer henger sammen slik: Da min mann begynte å jobbe i Oslo i 1969 flytta vi dit alle sammen og leide ut huset i Skoglia med inventar. Våre personlige ting tok vi med til Oslo bortsett fra en del vi ikke skulle bruke. Deriblandt leker og dokkene mine som jeg hadde spart på i alle år. Vi fikk lov til å sette det i kjelleren hos «Bestemor på Hauen». Da Bestemor døde i 72 overtok vi Hauen og solgte huset i Skoglia. Vi måtte rive en god del av huset til Bestemor på grunn av husbukk og etter Per sine tegninger bygdes huset opp igjen slik det står i dag, og vi flytta fra Oslo med to sønner og pus. Min mann begynte å pendle, og min datter som ble igjen for å studere.
Vel etablert på Hauen gledet jeg meg til et gjensyn med alle de gamle lekene, inkludert Guri og Anne-Lise. Anne-Lise som var Celleloid-dokke hadde greid seg fint i kjelleren, men Guri , som også så like fin ut, lukta så enormt av kjeller! Jeg lot henne ligge ute i sola, hang henne i overallselene på klessnora så hun kunne blåse i vinden, la henne på det varme gulvet på badet, men ingenting hjalp. Tok henne med til hytta da sommeren kom. Med dørene og vinduene åpne ville hun nok komme seg etter hvert. Etter et par år inså jeg også – – ikke bare min mann – – at hun aldri ville bli kvitt kjellerlukta og at jeg måtte si farvel til henne. Men bare kaste henne var helt umulig. Begrave henne? Nesten like umulig! Så jeg laga et bål i brenngropa på hytta med Guri inni og tente på – – Det var uendelig vondt og jeg måtte bare si: Hjertelig takk for gode minner Guri!
Nå, mens jeg skriver dette, er det noe som trykker så veldig bak øynene mine…………
Legg igjen en kommentar