Min mor skriver litt fra da barna var små.
MARIUS:
Mitt første barnebarn, født 1. april 1988.
Men hans pappa forsikret meg om at han var ingen aprilspøk da han ringte og sa at Marius var født, fin og hel fra topp til tå!
Så moro. Slekta var ført videre i enda et ledd!
Det viste seg tidlig at dette var en ordens- og systemgutt. Jeg fikk fulgt Marius ganske nøye, for etter den økonomiske nedgangen i 88-89 måtte familien selge huset de hadde kjøpt, og flytte opp til oss på Haugen.
Marius elska små biler (het det fyrstikkbiler?) i alle fasonger og farger og han hadde veldig mange av dem.
I lange tider kunne han sitte ved de to nederste trinna i trappa opp til 2. etasje å leke med de små bilene. Det var ikke mye during og berting, nei han jobba i dyp konsentrasjon og sorterte og parkerte bilene etter farge og etter type, og fikk dem parkert perfekt etter hverandre eller ved siden av hverandre.
Marius la også sin elsk på mitt Skaugum spisebestikk som lå i en skuff i veggseksjonen i stua. Tenk da, 12 av hver, helt like. Det var jo helt maks å leke med dem også. Han viste seg å være bestemt også, for han visste hva hans jobb var og så fikk de andre passe sitt!
En liten episode: Sommeren 1990(?) var de med oss til hytta. Han brukte fremdeles bleier, og det synes han var kjekt for de trengte han ikke å avbryte arbeidet med tissing. En dag satt jeg ved vaffelbenken og stekte vafler da jeg så Marius komme spurtende forbi meg og vaflene. Han hadde det veldig travelt. Han forta seg inn på køyerommet og jeg hadde mine mistanker—. Gikk etter, og der bøyde han seg over køyekanten, helt rød i ansiktet og med helt runde og steinharde øyne. Så sier jeg «nei men Marius, hva er det du gjør?». Uforstyrra vipper han bare sutten over i den ene munnviken og befaler strengt: «Du kan gå og steke vafler du!». Hadde jeg noe valg?
Etter hvert begynte han å tenke på at kanskje var det litt dumt med den bleia, for en dag vi var oppe på plattingen kom Reidar kjørende med den store flotte taxi-båten sin. Han var veldig imponert over Reidar som kunne kjøre en så stor båt. Han stod stille og bare så, og så utbrøt han: «Jeidai el tøff han, han bjukel ikke bjaje en gang!».
Tida går og det blir hans femte sommer på hytta. Bleier var for lengst lagt bort, og vi tok båten og dro til Jomfruland. På utsida fant han sitt eldorado. Så mange små og fine steiner. Kunne han ta noen? Ja det kunne han selvfølgelig, men han måtte bære de selv. Det var ikke så lett å velge, for de var jo så fine alle sammen, men den lille plastposen han fikk blei omsider fullog vi dro over til båten og hjem til hytta. Vi var ikke før kommet hjem så tømte han posen på glasskarusellen på bordet. Å for en lykke! Han holdt på lenge, men plutselig sier han til meg: «Se her Mor, Jeg har laga et spill!». De små steinene lå i et bestemt mønster, og jeg så at det spillet så veldig vanskelig ut. Jeg kunne nok ikke greie det? Men han svarte: «Jo-jo Mor, det er lett. Jeg har laget det til femåringer og gamleåringer!». Har en noe valg?
ANDRÉ:
Mitt andre barnebarn. født 21. mai 1989
Han fikk jeg også følge nært, på Haugen. En helt annen gutt enn Marius. Han var, og er «filosofen».
Han lekte med lekene sine på en «normal måte». Kræsja, tuta og dura, men ellers var det ikke mye hyl og skrik.
André kunne studere insekter og blomster, men det var etter at han skjønte at fluer ikke var farlige. Insektene var slangen i hytteparadiset! Jeg tenkte at den slangen må jeg ufarliggjøre. «Fluene er mine de André- de bor her hos meg». Store spørrende øyne. «jo de gjør det altså, så da kan de ikke være farlige?».
Etter en god del bearbeidelse godtok han at de var mine og bodde på hytta. Dette hørte jeg da Frode kom på besøk til Bjarne og de satt ute på verandaen, prata og skøya som vanlig. En flue var ekstra innpåsliten på Frode og han smekka til den. André, som så det hele, blei veldig forskrekka og utbrøt: «Du er gæren du Frode! Nå drepte du Mors flue!». Frode satt som et spørsmålstegn, men jeg blei glad!
Noe annet som en følsom gutt sleit med var lyn og torden, og hva skal en gjøre med et? Han gråt og var redd bare han så en mørk sky. Husker spesielt han kom gråtende opp fra brygga der de hadde det veldig moro med bading (de hadde badevakt og vester). Han hadde sett en sky som så ut til å ha tordenvær i seg! De få gangene det blei tordenvær, tenkte Far og jeg at vi ikke har annet å gjøre enn å vise tydelig at vi ikke er redde. Forsøkte å fortelle hva tordenvær var, og satt under tak ute på verandaen og så etter om vi kunne se lynet før bulderet kom. Det er noe som heter eksempelets makt, men jeg har glemt å spørre André om det hjalp noe.
Når Marius og Markus lekte gikk André helst for seg selv og funderte. Jeg sa til de to andre at de måtte passe på at André også blei med i leken. «Ja men vi gjør jo det», svarte de, men André ville ikke. På en underlig måte føler jeg at jeg også er litt sånn som André, litt usikker og redd. Er det så underlig? Jeg er da farmoren hans–.
Jeg tenker på André og den lille andungen som strevde med å komme opp på brygga fra vannet. Husker ikke hvem som oppdaga det først, men det ble André som tok hånd om den. Jeg ser tydelig hvordan han forma hendene til et lite rede og varma den lille skapningen. Hva gjør vi nå? Slippe den ut i vannet igjen var umulig, for måkene var stadig på vakt. Vi blei enige om at jeg skulle bære den bort i Breibukta. Der var det mye tørt gress, siv og tang den kunne hjemme seg i og sandstrand med mat. Kanskje greide den seg der, kanskje ville den svømme ut igjen, kanskje ville moren høre de små kvekkene dens og at flokken ville finne den. Vi var sikre på at sånn ville det bli. Selv André mente det. Og kanskje—?
Elin kom inn i de tre guttenes liv for alvor da hun og Bjarne giftet seg i Fjære kirke 25. august 2001 der Sindre og Lis Marie var fine brudebarn og Elin var et syn i sin mors flotte brudekjole!
Men bryllupssangen guttene sang for dem på bryllupsfesten vitna om at de allerede hadde kjent henne en stund, og at Elin virkelig var godkjent som pappas kjæreste.
Elin har i alle år vært, og er enestående på den måten hun har fulgt Marius, André og Sindre fra guttunger til tenåringer og voksne menn. Og nå følger hun lille Henrik opp som god og kjærlig farmor. Marius sin lille gutt.
Tusen takk Elin!
Elin fortalte meg en gang for lenge siden at hun og André hadde prata sammen om noe som han hadde gått og lurt på, og jeg skal prøve å gjengi den samtalen. Men jeg tør ikke si at den blir ordrett.
André: «Du Elin, hvorfor har ikke du barn?»
Elin: «Jeg ville veldig gjerne ha et barn, men jeg har hatt en sykdom som gjorde at jeg ikke kunne få det». André: «Å».
Det ble stille en stund.
André: «Men du kunne jo ha tatt til deg et barn?»
Elin: «Det blei bare ikke slik, og så synes jeg at jeg blei for gammel til det».
Stille igjen. André: «Og forresten så har du oss»—
SINDRE:
Bjarnes tredje gutt og mitt tredje barnebarn. Sindre er født 3. august 1992.
Det er stor forskjell på hvordan unger lærer å snakke. Noen knekker koden tidlig, mens andre må ha litt mer tid på seg. Sindre trengte litt av den tida, og da gikk det skikkelig opp for meg at inne i barns hoder høres det de sier helt perfekt ut. Sindre strevde med å si «s» og når ens eget navn begynner med s da er det ikke bare bare.
Men i hans hode sa han s riktig selv om han kalte seg Tindre. «Sindre, si Sindre» sa mammaen hans. «Tindre» svarte han. «Nei Sssssindre!», og han svarte selvfølgelig Tindre. Var dette en ny lek her? så det ut til at han tenkte. Men det er grenser for hvor lenge en kan leke samme leken!! Men mamma ga seg ikke: «Nei, si Ssssss-indre». Nok er nok tenkte Sindre og har ropte ut i sinne og fortvilelse: «Jæ tiel jo det jo!!».
Det varte ikke lenge før s-en var på plass og han snakka reint og klart. Ja ikke bare talen var klar, men sangene han sang var reine og klare som krystall. Ikke en eneste «sur» tone. En liten historie i den forbindelse. Sindre likte godt å fiske, og vi hadde en liten rød plastjolle som ungene fikk lov til å bruke dersom svømmevesten var forsvarlig på plass. Så en nydelig dag dro Sindre ut for å fiske. Jeg ser han helt tydelig for meg, men fars fiskestang og en svær lyseblå isopor fiskekasse. Her skulle det fiskes!!
Han hadde nok fylt 8 år. Sindre var eneren til å ro og det fossa rundt baugen da han rodde ut på bukta.
Det blei stille, og jeg så han begynte å ordne med kastestanga. Det var ikke vanskelig å tenke seg den roen og gleden som fylte den lille guttekroppen.
Plutselig hørte jeg en rein og klar stemme som sang, og hele Porsgrunnsangen ljomet ut over hele Skotbukta!
At det ikke var noe fisk i fiskekassa var ikke så rart, for det dumme snøret på fars fiskestang hadde tufsa seg så veldig. Men hva gjorde vel det? Han hadde hatt en toppers fisketur!
Ellers var fars bu et ynda sted og det gjaldt alle tre guttene. Sag, hammer, spiker og maling. Men for Sindre, som var den mest aktive av dem var den nok gjevest. Her fikk han brukt virketrangen sin på en god måte. Den ene båten etter den andre blei sjøsatt og stadig blei de bedre utstyrt.
Legg igjen en kommentar